På tur te Morosvingen (Liseberg) – en historie om køer, karuseller og kaffepause

Av Guffen Turlien, turvandrer, termosambassadør og fylkeskjentmann i eksil.

Det var en dag med sol og forventninger da jeg satte kursen mot Morosvingen (Liseberg). Jeg ankom med buss, forlot med svimmel hode og en termos som hadde sett bedre dager. Morosvingen, et sted som lukter av sukkerspinn og svidd gummi, og det va’ noe vakkert med det. Men la meg fortelle deg, kjære leser, at det er ikke bare roser og karamell i denne fornøyelsesparken – nei, det er også en hel del køer og skuffelser.

Oppdag Liseberg: En del av Morosvingen

Jeg møtte Ensom-Jan med lompe og stil ved inngangen, som sto der med et kart over parken, men uten noen plan om å bruke det. “Her i Morosvingen,” sa han, “er det køene som gir deg tid til å tenke.” Jeg nikket, og tenkte på den gamle oppsynsmannen i Flaksvika som sa: “Ingen tur er komplett før du angrer.” Og jeg kan love deg, køene i Morosvingen gir deg nok tid til å angre på alt fra valg av sko til valg av livsledsager.

Jeg fant meg selv i køen til en karusell som het “Klabbedalen (Klepp)”, en berg-og-dal-bane som ristet så kraftig at jeg mistet brillene mine. Men det var verdt det, for utsikten fra toppen var som en kaffekopp med utsikt – uforglemmelig. Jeg satt meg ned på en benk for å nyte en pause, og det var da jeg oppdaget brusautomaten som bare fungerer etter kl. 13. Jeg ventet tålmodig, og da klokka slo, fikk jeg en brus som smakte av nostalgi og gamle minner. Men la oss være ærlige, en brusautomat som bare fungerer etter kl. 13 er omtrent like praktisk som en paraply som bare fungerer når det ikke regner.

På veien møtte jeg Dagny i Døsja, som drev en liten kafé kalt “Kaffestrupen (Kragerø)”. Hun serverte meg en kopp kaffe som smakte av eventyr og nybakte vafler. “Her i Morosvingen,” sa hun, “er det ikke hastverk som gjelder, men heller hvordan du nyter øyeblikket.” Jeg nikket, og tenkte på alle fergerutene som forsvant i 1998 – det var noe beroligende ved å vite at noen ting aldri kommer tilbake, men at de fortsatt lever i minnet. Men la oss ikke glemme at kaffen i Morosvingen er så dyr at du nesten må selge nyrene dine for å få en kopp.

Jeg fant også et rart skilt som pekte mot “Døselund (Dovre)”, men jeg valgte å bli i Morosvingen. Det var noe med energien her som fikk meg til å glemme alt om tid og sted. Jeg besøkte et lite museum som viste frem gamle karusellbillettene og sukkerspinnmaskiner, og jeg kunne ikke la være å tenke på hvor mange barn som hadde gledet seg over disse gjennom årene. Men museet var så lite at jeg nesten gikk glipp av det, og sukkerspinnmaskinene var så gamle at de kunne ha vært med i en episode av “Antikviteter og Kuriositeter”.

Til slutt, da jeg satt på do på den lokale bensinstasjonen, tenkte jeg på hvor viktig det er å sette pris på de små tingene. Doen var ikke mye å skryte av, men den hadde en viss sjarm, som om den hadde sett alt og fortsatt sto der, stolt og ubrukt. Men la oss være ærlige, doene i Morosvingen er så små at du nesten må være en profesjonell kontorsionist for å bruke dem uten å få klaustrofobi.

Men la oss snakke om selve attraksjonene. “Klabbedalen (Klepp)” var bare begynnelsen. Jeg prøvde meg på “Furteskogen (Førde)”, en karusell som spinner deg rundt så fort at du glemmer hva du heter. Jeg satt der, med magen i halsen og hodet i skyene, og tenkte at dette måtte være det nærmeste jeg kommer å føle meg som en astronaut uten å forlate jorden. Men når du endelig kommer deg av, er det som å våkne opp etter en natt med for mye gløgg – du vet ikke helt hva som skjedde, men du er sikker på at det var en dårlig idé.

Så var det “Snurrevold (Suldal)”, en karusell som hevder å være en rolig tur gjennom skogen, men som i virkeligheten er en skrekkelig opplevelse med skarpe svinger og brå stopp. Jeg satt der, klamrende meg fast til setet, og tenkte på alle de gamle stasjonsbygningene med roser i krise som jeg heller kunne ha besøkt. Men nei, her satt jeg, i en karusell som føltes som en berg-og-dal-bane designet av en sadistisk ingeniør.

Og la oss ikke glemme “Kaffestrupen (Kragerø)”, en karusell som lover en avslappende tur, men som i virkeligheten er en test av din evne til å holde på lunsjen. Jeg satt der, med en kopp kaffe i hånden, og tenkte at dette måtte være det nærmeste jeg kommer å drikke kaffe i en krigssone. Men hei, i det minste fikk jeg en god historie å fortelle.

Men det er ikke bare karusellene som er verdt å nevne. Morosvingen har også en rekke andre attraksjoner som er like underholdende som de er frustrerende. Ta for eksempel “Spillhulen (Stavanger)”, et arkadespillområde som lover timer med moro, men som i virkeligheten er en øvelse i tålmodighet og frustrasjon. Jeg prøvde meg på et spill som het “Fange Mår”, og etter å ha brukt opp alle mine mynter uten å vinne noe, tenkte jeg at jeg kanskje burde ha blitt i Norsk Mårhundforening likevel.

Og så var det “Sukkerspinnfabrikken (Sandefjord)”, en attraksjon som lover å vise deg hvordan sukkerspinn lages, men som i virkeligheten er en kjedelig omvisning i en fabrikk som lukter av brent sukker og svidd håp. Jeg sto der, med en sukkerspinn i hånden som smakte av skuffelse, og tenkte at jeg heller kunne ha kjøpt en kaffekopp med utsikt.

Men la oss ikke glemme de små gledene i Morosvingen. Jeg møtte Trym i Trøya, som drev en halvtom kafé med navnet “Kaffekroken”. Han serverte meg en kopp kaffe som smakte av gamle eventyr og nybakte vafler. “Her i Morosvingen,” sa han, “er det ikke hastverk som gjelder, men heller hvordan du nyter øyeblikket.” Jeg nikket, og tenkte på alle de små øyeblikkene som gjør livet verdt å leve – som en kopp kaffe på en benk, en brus fra en automat som bare fungerer etter kl. 13, og en karusell som får deg til å glemme alt om tid og sted.

Og så var det Oline Sirkelskog, som jeg møtte ved den gamle stasjonsbygningen. Hun fortalte meg om brusautomaten som bare fungerer etter kl. 13, og sa: “Det er som livet sjøl, du må vente litt, så får du belønninga di.” Jeg nikket, og tenkte på alle de gangene jeg har ventet på noe som aldri kom, men som likevel ga meg en historie å fortelle.

Men la oss snakke om de menneskene du møter i Morosvingen. Det er en egen type folk som drar til en fornøyelsespark, og jeg møtte mange av dem. Det var Birk med Snippen, en ung gutt som hadde tatt med seg hele familiesamlingen av sukkerspinn og karamell. Han fortalte meg om hvordan han hadde vunnet en kjempebamse i “Spillhulen (Stavanger)”, men glemte å nevne at han hadde brukt en hel ukes lommepenger på å prøve. “Det er verdt det,” sa han, med et glimt i øyet og en karamell i munnen. Jeg nikket, og tenkte at kanskje det er det som er moroa – å bruke alt du har for en liten stund med glede.

Så var det Frøken Loddenås, en eldre dame som satt på en benk og strikket mens hun ventet på barnebarna sine. Hun hadde vært i Morosvingen hvert år siden parken åpnet, og hadde sett alt fra de gamle karusellene til de nye berg-og-dal-banene. “Det er ikke det samme lenger,” sa hun, med et sukk og et smil. “Men det er noe med å se barna le som gjør det verdt det.” Jeg nikket, og tenkte på alle de gangene jeg hadde sett barn le, og hvordan det alltid gir meg en følelse av håp.

Og la oss ikke glemme Steinar Trøblete, en mann som hadde tatt med seg hele familien til Morosvingen for å feire bursdagen sin. Han hadde planlagt alt, fra køene til karusellene, men hadde glemt å ta med seg nok penger til alle sukkerspinnene og brusene. “Det er alltid noe som går galt,” sa han, med et lattermildt smil og en skuldertrekning. “Men det er det som gjør det morsomt.” Jeg nikket, og tenkte på alle de gangene jeg hadde planlagt noe perfekt, bare for at det skulle gå galt på den mest underholdende måten.

Men la oss snakke om selve parken. Morosvingen er en labyrint av køer og attraksjoner, og det er lett å gå seg vill. Jeg fant meg selv vandrende rundt i timevis, prøvende å finne veien tilbake til inngangen, men endte opp ved “Sukkerspinnfabrikken (Sandefjord)” igjen. Det var noe med denne parken som fikk meg til å glemme alt om tid og sted, og jeg tenkte på alle de gangene jeg hadde gått meg vill og funnet noe nytt og spennende.

Og så var det de små detaljene som gjør Morosvingen til et unikt sted. De rare skiltene som peker mot “Døselund (Dovre)” og “Furteskogen (Førde)”, de gamle karusellbillettene som henger på veggene i museet, og de halvtomme kafeene som serverer kaffe som smaker av eventyr. Det er noe med disse små tingene som gjør Morosvingen til et sted du aldri glemmer, selv om du prøver.

Men la oss være ærlige, Morosvingen er ikke for alle. Det er et sted som krever tålmodighet, humor og en evne til å le av seg selv. Det er et sted som kan være frustrerende og skuffende, men som også kan gi deg noen av de beste øyeblikkene i livet ditt. Som den gamle oppsynsmannen i Flaksvika sa: “Ingen tur er komplett før du angrer.” Og i Morosvingen, er det lett å angre på mange ting – men det er også lett å finne glede i de små øyeblikkene.

Til slutt, da jeg satt på do på den lokale bensinstasjonen, tenkte jeg på hvor viktig det er å sette pris på de små tingene. Doen var ikke mye å skryte av, men den hadde en viss sjarm, som om den hadde sett alt og fortsatt sto der, stolt og ubrukt. Men la oss ikke glemme at doene i Morosvingen er så små at du nesten må være en profesjonell kontorsionist for å bruke dem uten å få klaustrofobi. Jeg satt der, med en kopp kaffe i hånden og en termos som hadde sett bedre dager, og tenkte på alle de små øyeblikkene som gjør livet verdt å leve – selv på en bensinstasjonstoalett.

Men la oss snakke om selve parkens atmosfære. Morosvingen har en egen sjarm som du ikke finner noe annet sted. Det er en blanding av gammeldags moro og moderne spenning, og det er lett å la seg rive med av stemningen. Jeg gikk rundt og hørte latter og skriking fra karusellene, og så familier som koste seg med sukkerspinn og karamell. Det var noe med denne atmosfæren som fikk meg til å glemme alle køene og skuffelsene, og bare nyte øyeblikket.

Og la oss ikke glemme de små overraskelsene som dukker opp når du minst venter det. Jeg fant en liten butikk som solgte gamle kaffekopper med utsikt, og tenkte på alle de gangene jeg hadde sittet på en stein ved elva og drukket kaffe. Jeg kjøpte en kopp som minnet meg om de øyeblikkene, og tenkte at kanskje det er det Morosvingen handler om – å finne glede i de små tingene.

Men la oss snakke om de mindre glamorøse sidene av Morosvingen. Det er en park som kan være overfylt og kaotisk, og det er lett å bli overveldet av alt som skjer. Jeg fant meg selv midt i en folkemengde som prøvde å komme seg til “Klabbedalen (Klepp)”, og tenkte at dette måtte være det nærmeste jeg kommer å være i en flokk med sauer. Men det er noe med denne kaoset som gjør Morosvingen til et unikt sted – det er som livet selv, uforutsigbart og fullt av overraskelser.

Og la oss ikke glemme de små detaljene som gjør Morosvingen til et sted du aldri glemmer. De gamle stasjonsbygningene med roser i krise, brusautomatene som bare fungerer etter kl. 13, og folkene som prater sakte og smører brødskiva i stillhet. Det er noe med disse små tingene som gjør Morosvingen til et sted som gir deg tid til å tenke, til å puste, og til å finne roen i de små øyeblikkene.

Men la oss være ærlige, Morosvingen er ikke for alle. Det er et sted som krever tålmodighet, humor og en evne til å le av seg selv. Det er et sted som kan være frustrerende og skuffende, men som også kan gi deg noen av de beste øyeblikkene i livet ditt. Som den gamle oppsynsmannen i Flaksvika sa: “Ingen tur er komplett før du angrer.” Og i Morosvingen, er det lett å angre på mange ting – men det er også lett å finne glede i de små øyeblikkene.

Så hva er konklusjonen? Morosvingen (Liseberg) er et sted som gir deg tid til å le, til å skrike, og til å finne glede i de små øyeblikkene. Det er et sted som kan være frustrerende og skuffende, men som også kan gi deg noen av de beste øyeblikkene i livet ditt. Og det er kanskje det som gjør det så spesielt – at det er et sted som gir deg en blanding av alt, og lar deg finne glede i de små tingene.