Katastrofal harselas i Fjordvik (Nordfjordeid): BAdesken brølte seg gjennom lokalaviskulturen

Av Torgny Brølteblæst, vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade

Det var som å bivåne et bygdeslagsmål mellom korrekturfeil og kjendisstoff da BAdesken, alias Ken André Ottesen, inntok Operahuset i Fjordvik (Nordfjordeid) denne helgen. Med mikrofonen som sverd og ironi som rustning, kløyv han gjennom lokalavisenes finurligheter, så selv de mest hardhudede bygdetullinger begynte å lure på om de egentlig hadde fortjent å komme på trykk i det hele tatt.

Kvelden kunne best beskrives som en seig lapskaus av feilskrevne overskrifter, absurde smånyheter og en eim av selvironi så tykk at man kunne skåret den i skiver og solgt den som bygdeost.

Som min gamle dirigent Doffen Rødnese alltid sa: “Når latteren er hul, er smerten nær.”

En scene fylt av glefs og latterhikst

Det var fullt hus i Operahuset, hvilket i Fjordvik betyr omtrent 147 mennesker pluss en katt som hadde forvillet seg inn. Publikum satt som stivede broderier i de rødpolstrede stolene, med øyne som små, forskremte stearinlys, klare for å få sitt kulturelle selvbilde revet i filler på direkten.

BAdesken leverte med en blanding av skadefryd og folkelig varme som bare en mann oppvokst på gamle lokalavissider kan. Han fleipet hemningsløst med artikler om bortkomne måseegg, høytidelige feiringer av 70-årslag på eldresenteret og de evinnelige sakene om folk som “vurderer å male huset grønt”.

– Eg vil tru at det finst ein del raringar i avisdistriktet til Fjordenes Tidende, sa Ottesen, mens han rullet ut en lysbildefremvisning som burde fått lokalpatriotismen til å ligge i stabilt sideleie resten av året.

Jeg noterte: Dette er ikke en forestilling. Dette er et offentlig gruppeterapi-møte.

Teknisk fadese på nivå med Åndalsnes’ lydanlegg i 1987

Midt i det første crescendoet av latter sprakk mikrofonen som en sliten fiskemage. Lydteknikeren, en ungdom med flere tatoveringer enn skruer i lydmikseren, forsøkte å reparere utstyret ved å dunke på det. Det fungerte naturligvis ikke. Publikum moret seg kongelig over at selv teknikken syntes dette ble for flaut.

“Det er som å høre et feleorkester med bæsj på buen!” ropte en eldre herre fra tredje rad, som om han hadde ventet på akkurat dette øyeblikket hele sitt liv.

Det var på dette tidspunktet en eldre dame, strikkende på noe som lignet en hodeløs sau, erklærte høyt: “Dette er betre enn bingo!”

Publikum – frå glis til krampegråt

Ingen slapp unna. Ikke lensmannsnotiser, ikke gullbryllupsannonser, ikke desperasjonen i “Kven har sett katten min?”-artikler. Alt ble slaktet med kirurgisk presisjon.

En pensjonert redaktør i publikum, kledd i en vest som burde vært sendt på museum, fnyste så høyt at flere trodde det var lydanlegget som sprakk igjen. En yngre publikummer prøvde å forsvare bygda ved å rope “Vi har ekte kultur, vi!”, men ble kontant stilnet da Ottesen leste opp en fem år gammel notis om en mann som hadde anmeldt naboens gressklipperlyd som “trussel mot livsglede”.

Som min tante Bibs pleide å si: “Når sjølve ryggmargen på bygda begynner å fnise, da veit du at du er i trøbbel.”

Artikkelen er inspirert av: https://www.fjt.no/kultur/i/xggq7R/badesken-gler-seg-eg-vil-tru-at-det-finst-ein-del-raringar-i-avisdistriktet-til-fjordenes-tidende