Av Torgny Brølteblæst, vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade.

Så satt vi der. Rundt 40 sjelene – barn, besteforeldre og en og annen uforklarlig hund – klare for barnekultur med krem og klovn. Ingen visste at dette skulle ende som en kombinasjon av brannøvelse, psykologisk eksperiment og meierihistorisk katastrofe.

Det hele startet uskyldig, som slike kulturelle skjebnetimer alltid gjør. Plassen: Flåklypa sitt tekniske torg, klemt mellom en overgrodd kommunecontainer og det som en gang var ei bule for trekkspillkurs.

I sentrum stod han, Reodor Felgen, med stål i blikket og en iskremmaskin så uforståelig at selv Einstein ville ha ringt brannvesenet.

🔥 Fra bringebær til brannteppe: Maskinens mørke ferd

For dei som ikkje var der – og dei som helst vil fortrenge at dei var – her kjem ein rekonstruksjon:

Kl. 10:00: Forestillinga starter. Reodor roper: “Her kjem kulda!” Publikum jubler. Én unge hyler av glede. To besteforeldre sovnar.
Kl. 10:04: Maskinen vibrerer som en hustrig trekkspillonkel i februar. Lukta av smelta gummi og tinnbrett begynner å sige inn i neseborene.
Kl. 10:06: Eit lydsignal lik ein dopa tivolivogn varslar det som skulle bli Flåklypas første iskremassisterte eksplosjon.
Kl. 10:07: Brann! Flammer! Klovnen Plystre-Pelle mister både fatningen og parykken, og forsøker å kvele flammen med ei heliumballong.
Kl. 10:08: Publikum evakuerer. Ingen hast, det er tross alt Flåklypa, og mange trur det er ein del av showet.

👵 Publikum: En støttestrømpeanalyse

Fru Bråten (89) satt i front med termos og vattert blikk, og ble vitne til hele katastrofen gjennom sitt heklede sitteunderlag. Da vi spurte om ho følte seg truet, svarte ho:
– Nei, eg har sett verre. Eg var med på julebasaren i Skøttevika i 1973 då ordføreren tryna i saftfatet. Dette var berre varmt.

Barn gråt. Foreldre trakk på skuldrene. En far – vi kaller ham “Runar med dunjakka” – utbrøt:
– Det var no i det minste betre enn i fjor, då klovnen hadde migrene og song Tuppen og Lillemor på bulgarsk.

🎩 Felgens forklaring: Ein kulturell bortforklaring med skiftenøkkel

Reodor sjølv, med svidde ermer og ei slags teknisk skam i blikket, sa følgande etter brannen:

– Eg tenkte ikkje at fløte og damp hadde så… eksplosiv kjemi. Men du veit, ein må prøve seg fram. Neste gong blir det bedre. Då skal eg bruke yoghurt og solenergi.

Det sa han. Med fullt alvor. Eg skal vedde mi gamle kordrakt på at vi aldri ser den maskina igjen – i alle fall ikkje før neste kommunalt støtta katastrofe.

🎭 Kulturelt læringspunkt, eller berre sur røyk?

Dette skulle vere ein barneforestilling. Ein opplevelse. I staden fekk vi:

Klovn i panikk.
Iskrem som svis.
Maskin som røyker meir enn fru Høibakken på basar.
Og barn med traumer i bringebærsmak.

Eg spør: Er dette kultur? Eller er det berre ein maskinistisk versjon av “Hjelp, det brenn i barndommen min”?

🎤 Torgnys tekniske tirade

La oss snakke teknikk: Denne såkalla “iskremsentrifugen” hadde færre sikkerhetsfunksjonar enn ein russisk parabol. Eg såg ikkje så mykje som eit nødskilt, ein brannslange, eller ein ansvarleg voksen med sans for termodynamikk.

Det er som om nokon sa: “Kva om vi kombinerer kremfløte, open flamme og trykkbasert drivsystem – for barn?”
Og så gjorde dei det.

🎤 Konklusjon frå ein rysta kritikar

Kultur skal glede, utfordre og kanskje til og med overraske. Men dette? Dette var ei varsla forbrenning av tillit, teknologi og barns isdrømmer. Eg seier det som min gamle dirigent Doffen Rødnese sa då han ble sparket for å ha dirigert med grillspyd:

– Når teknikken tar over scena, må kunsten finne seg ein utgang.

Les også:
👉 Revykatastrofen i Gnurevik – Når teater ble traumatisk
👉 Opera og ølkast i Møljevollen – Kulturkaos i tre akter