Vaffelfrihet i Fjæresund (Fredrikstad) – Når kommunen forbyr krèsjrosa (kræsjrosa) skjerf og halvferdige dikt

Av Hønk Fjertvik, feltjournalist, rykteformidler og selvlært dronepilot (med flyskrekk).

📣 Innledning: Jeg sto mellom en veltepetter og en halvbrent gatepoet da det slo meg: Vi lever i ei tid der det snart bare er fellesmail og nøytrale skjerf som er tillatt. Rundt meg sto 11 sjeler og to halvtriste sauer i stilltiende protest mot kommunens nye kampanje: “Vær som folk!”

Hva vi vet, hva vi frykter, og hva vi nekter å godta

Fjæresund (Fredrikstad) kommune lanserte denne uken en kontroversiell kampanje med tittelen “Vær som folk!”, et initiativ som, ifølge kommunen selv, skal “fremme trygghet og orden i det offentlige rom”. Men bak det byrakratiske målbildet ulmer en stinkende gryte av dømming, konformitet og et oppsiktsvekkende forbud mot krèsjrosa skjerf og hjemmehekla hatter.

“Det handler ikke om farger, det handler om frekvens,” sa informasjonsansvarlig Signe Råsk. “Vi må beskytte befolkningen mot… eh… sanseforvirring.”

Men hva slags samfunn er det vi lager, når folk ikke lenger kan bære sin egen kløe uten at noen ber dem dempe seg? Skal en trubadur trenge tillatelse for å synge surt om tapt kjærlighet klokka 08:12 ved busstoppet?

Ytringsfrihet og vaffeljernets symbolske kraft

Ytringsfriheten er som et gammelt vaffeljern: rustent i kantene, men med plass til både brunost og protest. Vi må aldri undervurdere retten til å stå midt på torget og synge surt, danse skeivt eller bære sokker i sandaler. For så lenge det ikke gjør skade, gjør det godt.

Et samfunn uten ytringsfrihet er som en bygdefest uten rabarbrasaft: stillestående og dehydrert.

Vi må forsvare de som ikke kan rope høyest

Når vi snakker om ytringsfrihet, er det lett å tenke på aviskronikker og podkaster med sure menn i flanell. Men det viktigste forsvaret må rettes mot de som aldri fikk mikrofonen: de som snakker med hælene, ser i bakken, eller hvisker på dialekt.

Barna som tegner protest i kladdeheftet. Den gamle dama som skriver dikt på dorull. Asbjørn som insisterer på å kle seg som en blanding av spellemann og stjernekikkert, og som bare sier “hm” når han mener noe viktig.

Dette er de ekte stemmene vi må lytte til. Ikke fordi de roper, men fordi de bærer en sannhet vi har glemt mellom skjema og skjerm.

Hvorfor kaller vi dem svakere?

Det er her det begynner å skrangle i kassaapparatet for min del. Hver gang vi snakker om “svakere grupper”, må jeg puste i papirpose. For hvem bestemmer hva svakhet er? Er det å ikke klare å gå rett vei i korridoren uten å nynne? Er det å være rullestolbruker med glitrende blikk? Eller er det kanskje svakere å aldri ha måttet kjempe for å bli hørt?

Vi burde begynne i språket. “Svakere grupper” bør byttes ut med noe sannere. Kanskje: “de utestemte”, “de uskarpe”, eller som Blørgilda Mudgrumbles kaller dem: “de skjulte dirigentene i samfunnets undergrunnsorkester” (hun sa det mens hun blokkerte utgangen med saueskinn og teposer, så jeg tok det med en klype karve).

Et folkeforsvar består av flere instrumenter

Vi må bygge et samfunn der ytringsfrihet ikke handler om å si mest, men om å lytte best. Et samfunn der vi anerkjenner at uttrykk ikke bare er verbale. Noen uttrykker seg med rytmer i gulvet, andre med tegninger på treplanker, og noen bare med nærvær.

Ytringsfrihet er ikke bare retten til å tale. Det er også retten til å være. Være annerledes. Være stille. Være seg sjøl, og aldri måtte forsvare det i kommunen.

Et dramatisk vendepunkt ved parkeringsplassen

Det var her, mellom en støvete Toyota Corolla og en udefinerbar lukt av tørrfisk og rettferdighet, at det hele snudde. Den lokale jazz-katten “Snurp” måkte ned kommuneplakaten med halen og mjauet i moll. Folk jubla. Så begynte folk å trekke frem sine egne skjerf, hatter og rare dikt.

En mann i regnponcho leste et dikt om meitemark og skam. En gutt på sykkel ringte i ringeklokka si i rytme. Selv vågde jeg meg til å fremføre min episke vaffelballade: “Syltetøy på avveie”.

Folk flest i Fjæresund sier det samme:

“Vi vil ha et samfunn der vi slipper å være forsiktige med hverandre hele tida. Jeg vil heller ha litt rot og rare folk enn et bibliotek av roboter.”

“Dette kunne vært unngått hvis kommunen hadde latt oss være rare i fred.”

“Det begynner med et forbud mot rosa skjerf, og ender med å forby latter med sidelyd.”

📊 Tullefakta-boks:

Hendelse: Protest mot normeringskampanje

Sted: Fjæresund (Fredrikstad)

Kommunens slagord: “Vær som folk!”

Reaksjon: Rosa skjerf-revolusjon og jazzkatt-kupp

Hønks vurdering: “Det var mer varme i protestene enn i selve varmelampa.”

💬 Del denne artikkelen med noen som fortsatt tror det går an å standardisere sjel.

🔎 Relaterte søk:

• ytringsfrihet bygdehumor
• protest mot normalitet
• absurde lokalnyheter
• skeivhet og strikk
• rare folk i Norge