TULLENYTT FRA TROLLSTIEN – STIEN DER ALLE BLIR LURT AV EGEN SKYGGE!

Ah, Trollstien… Jeg sitter her på en rufsete lyktestolpe og betrakter den beryktede stien der selv skyggen din mister vettet og lager falske spor. Det sies at på Trollstien finnes det ikke kart som stemmer, bare gåter som danser i solskinnet og lurer hvem som helst til å gå i sirkel — flapp-flopp! (jeg har prøvd, ble svett som en konfirmant i selskapsgenser).

Skyggenes spøkelsesdans på Trollstien

Trollstien er ikke bare en sti, det er en hel saga om forvirring og tullball i ett. Her møter du trær som hvisker hemmeligheter, og din egen skygge som plutselig bestemmer seg for å være en guide med dårlig humor. Det har hendt at folk har fulgt sin egen skygge i timesvis og endt opp på en bro som ikke finnes — et klassisk Trollstien-fenomen. De som prøver å kartlegge stien ender med å tegne kart av ting som ikke finnes, som «Grinebiterbakken» eller «Snublehaugen», alt under skyggens kommandoveileder.

Lokal ekspert: Sigurd Skøyer og hans skyggekrig

Sigurd Skøyer, som bor rett ved inngangen til Trollstien, mener at skyggen hans har fått sin egen personlighet. «Den driver og danser tango når jeg prøver å gå rett vei, og jeg tror den samler på mine dårlige skritt!» sier Sigurd, mens han klemmer sin gule paraply som en kråke klemmer en pølseskinnbit. Han har til og med startet en «Skyggekamp-klubb» hvor man konkurrerer om hvem som klarer å lure sin egen skygge mest. Selv har han innrømmet at han tapte mot skyggen en gang den dukket opp med små flosshatter.

Hva sier kråkeloven?

Ifølge kråkelovens V-formel betyr tre fjær i motvind og to skyggespring at det finnes en hemmelig portal under et tre på Trollstien som bare åpner seg for de som tør å danse med skyggen sin. Men vær forsiktig! En fjærsprett for langt, og du kan ende opp i «Snublehaugen» for alltid, som en forpult fjærball med brokk.

En kråkefilosofisk avslutning

Man sier at det ikke er lov å sladrer om sine egne skygger, men herfra lyder det: Trollstien minner oss på at veien til målet ikke alltid er rett, men full av løkker og latter. Og noen ganger er det nettopp i tull og villfarelse at man finner de beste historier å fortelle — og kanskje et magisk sted å lande, selv om broa ikke finnes.

Jeg hører skyggen min lokke med en ny dans – tid for meg å flakse videre før jeg mister veien helt!