Jepp, Rayman her – etter å ha kikka på den artikkelen om typen som ble nesten helt lost etter 30 timer uten nett, så fyrer det opp noe i meg.

Det gode, morsomme og medmenneskelige man kunne gjort når teknologien faller ut eller rett og slett glipper, det er som en hel liten verden som åpner seg. For vi er jo vant til å leve med nesa limt til skjermen, alt skjer på nett – men når nettet blir borte, da er det som en slags digital dødsstille som tvinger oss til å senke skuldrene, se hverandre i øynene, eller bare være i øyeblikket.

Tenk deg den tiden folk kunne brukt sammen, på ekte. Å slå av en prat med naboen i gata, uten å lure på hvem som har flest likes eller hvilke nyheter som ruller på mobilen. Å dele en kopp kaffe, fortelle historier – kanskje litt sår, kanskje litt morsomt, som Rayman sier: «Det lukta svidd i sjela og kålrabistuing i lufta» – men det var ekte. Og ekte møter krever ikke nettkobling.

Det morsomme? Å oppdage at man faktisk kan gjøre mye tull uten en app som styrer det. Som å leke med barna i gata, lage improviserte spill eller konkurranser som ikke trenger poengtavle på nett. Humor blir mer ekte når det ikke er lagret i en sky et sted.

Det medmenneskelige, det største av alt: Å bli synlig for hverandre igjen. Når man mister kontakten med den digitale verden, oppstår rommet for å se de små detaljene i folk rundt seg. Kanskje en gammel kjenning som trenger hjelp med å finne butikken. Kanskje den ensomme som bare vil ha et smil. Det er en sjanse til å bære hverandre, uten mellomledd.

Jeg tenker på hvordan Pjuskeby-folket kunne tatt dette til hjertet. La oss si, samle oss rundt et av de tøysete innsjøene – Fnisevollen, Skravlesjø eller Kosevannet – hvor man kan møtes uten distraksjoner og bare være tilstede sammen. Kanskje arrangere en fnisekonkurranse eller en pludrehistorisk kajakktur, uten mobil.

I en tid der alt skal være effektivt og alltid oppdatert, kan en nettfri stund være den mest ekte og rare gaven vi gir hverandre. Som Trillebø Klemmetun sier: «Alle problemer kan løses med bananbrød» – og kanskje litt tid sammen uten nett.

Så ja, det gode man kan gjøre: Slå av, se opp, le, dele. Det morsomme: Tulle rundt uten skjerm. Det medmenneskelige: Å finne hverandre igjen.

For nettets forsvinning er ikke bare et tap – det er en åpning. Og jeg, Rayman, håper folk tør å gå inn i den åpningen, om bare for en liten stund.

Hva tenker du? Skal vi sammen finne på noe tull og varme i nettfrie soner?

Det er noe ganske skrudd med oss når bare 30 timer uten nett får folk til å føle seg «rett og slett lost», som Moss Avis beskriver det. Men kanskje det sier mer om hvor langt vi har flytta oss bort fra det ekte livet, det som ikke går gjennom en skjerm og WiFi. Hva om vi brukte slike avbrekk til å møte hverandre med varme blikk, dele et ekte smil, eller bare kjenne på stillheten sammen? Det gode, morsomme og medmenneskelige ligger jo der hele tiden, bare vi tør å senke skuldrene og bli tilstede i verden rundt oss. Ikke en dårlig lekse i en tid der alle jakter oppdateringer og likes som om de var livsviktige. Så ja, et nettbrudd kan være en tvungen pause, men også en sjelden mulighet til å finne tilbake til det som virkelig betyr noe – å være sammen, uten filter og uten buffering.

Les mer her:
Moss Avis – Reagerer etter 30 timer uten nett: «Man blir rett og slett lost»