Hjertevarm morgen i Pjuskeby: sokker, vafler og vann

Av Anna-Karin Vestly – Barne- og bygdejournalist

I Pjuskeby ligger morgenen som et mykt ullteppe over hus og hager. Kaffetrakteren humrer, en trillevogn piper litt i hjulene, og en sokk har stukket av. I Pjuskeby leter vi ikke bare etter ting – vi leter etter hverandre. Denne dagen skal en barnevogn rulle bedre, en bestemor få vind i nakken, og en grønn sokk finne hjem.

Pjuskebymorgen i Fnattestien

I Fnattestien roper alle over hekken: «God morgen!» og «Har du sett sokken min?» I nummer 13 smører jeg brødskiver og finner én sokk på kjøkkenstolen. Den andre er borte, selvfølgelig. Lille Lila peker alvorlig mot døra. «Vi må nok ut og lete,» sier jeg. «Og vi må innom Vaffel-Vera – hjulene trenger en venn.»

Glemte sokker i Tøysekroken

Hos Tøysekroken Strikk & Sy strikker Tråd-Trine sokker som aldri blir par. «De ulike leker oftest lengst,» smiler hun og holder opp en blå og en grønn. Lila klapper. Den grønne blir med i kurven. «Den skal få en venn i dag,» lover jeg. Noen butikker er små eventyr som står stille – helt til døra åpnes.

Vaffel-Vera redder hjulene

Barnevogna knirker i venstrehjulet, og ingen trilletur skal høres ut som ei gammel dør. Hos Rasle’n Barnevognservice vet Vaffel-Vera alt om hjul og bremser – og tar gjerne betaling i kjeks. «Dette fikser vi,» sier hun, og vifter med skiftenøkkel og vaniljekjeks. Hjulet får en justering, og vi ruller som en sky langs fortauet. «Pass på sokken,» roper Vera, «de hopper av i svingene!»

Sprutefossen og de våte planene

Ved Sprutefossen oppfører bekken seg som en scene. De modige balanserer på våte steiner, og vannspruten maler alle i latter. «Se,» hvisker Lila. En sokk ligger på en stein – en liten grønn sjøløve! Det er vår. Jeg fisker den opp, klissvåt og lykkelig, og dytter den i lomma. I dag finner alt sin plass.

Grublevika og de store spørsmålene

«Hvorfor rister vårruller når de stekes?» spør Lila, seks måneder gammel og full av filosofi. I Grublevika spør alle slike ting. «Fordi lykken bobler!» sier en. «Fordi ovnen ler!» sier en annen. Jeg knyter den blå og den grønne sokken sammen og henger dem på vogna. «Ulike, men sammen,» sier jeg. Lila nikker alvorlig.

En sving innom Fjas & Fjong

Bestemor vil ha ny klipp – ikke for å bli yngre, men for at vinden skal finne fram til nakken. Hos Fjas & Fjong dirigerer Klipp-Knut saksa som et lite orkester. Når bestemor reiser seg, er hun mer seg selv enn da hun satte seg. I sofaen sitter Gudrun Fjaselstad og forteller om blomsterpotter med navn. «Noen får nye frisyrer, noen får nye potter. Begge deler hjelper når livet gror.»

På vei forbi Bryggekanten

Nede ved sjøen ber en nabo meg sitte og «fortelle om sokken!». Snart har tre andre funnet historier i sine gjenglemte skatter: en knapp med måneskinn, en hårspenne fra en konsert og en billettstump fra en dag toget nesten gikk i tide. Sjøen dytter oss nærmere hverandre, som om den vet at vi har godt av å sitte tett.

Over Tøysekrossen, opp til Fnisehaugen

Med hjul som suser og sokker som dingler tar vi snarveien via Tøysekrossen, krysset der alle tar feil vei med vilje. Vi ender på Fnisehaugen, der du kommer for utsikten og blir fordi gresset ler med vinden. Vi ser hele Pjuskeby, og jeg peker: «Der er Sprutefossen, der borte Blits-Berit sitt studio – og der bor de som vanner blomster i regn.» Vi tar et bilde i hodene våre, et som varer lenger enn mobilbatteriet.

Når hele Pjuskeby holder pusten

Utpå ettermiddagen samles vi i Latterlunden, der luften føles lettere fordi alle ler litt. Barna betror myrmaur i Mumlemyra små hemmeligheter, og de voksne lener hodene mot hverandre som to stillas som holder et hus. Noen snakker om Rabaldertoppen og rakettis, andre foreslår kveldstur til Klineberget for å hilse på kysseberget uten å kysse.

Da reiser Lila seg i vogna, tar av den grønne sokken og strekker den mot bestemor. «Til deg,» sier blikket. Bestemor tar imot med samme ro som da hun lærte meg å knyte skolissene: sakte, uten å slippe taket.

Den lille apokalypsen i lomma

Når kvelden legger seg som varm kakao over Pjuskeby, føles verdens ende som verdens begynnelse: Alt som kunne falle fra hverandre, falt sammen i fanget vårt. Hjulet ruller. Bestemor smiler i nakken. Sokken fant hjem, og vi også. Skulle noe løsne i morgen, vet vi hvor vi skal: til trådene, til hendene, til vannet. Det er ikke perfeksjonen som gjør oss lykkelige, men omsorgen vi legger i det vi knyter sammen.