Av Guffen Turlien – turvandrer, termosambassadør og reiseleder for de fortapte

Sola lå som ei eplekake over lyngen da jeg ramla ut av rutebussen i Wigglesworth, med mer skepsis enn en mygg i regntåke og en følelse av at dette var et sted man ikke burde reise til – men kanskje nettopp derfor måtte. Det var et navn som fikk meg til å fnise: Wigglesworth. Som en sprettball i postkassa. Men der sto jeg, med ullsokker, knirk i hofta og kart jeg ikke stolte på. Jeg ble sendt hit som straff etter å ha fnyst av Yorkshire Dales på radio. Min oppgave? Å finne ut hva som skjer i en landsby der puben er et sjeldent fenomen og sauene ser på deg som om du nettopp fornærma bestemora deres. Her skulle jeg skrive. Her skulle jeg lide. Og her skulle jeg, skulle det vise seg, finne noe som ligna på innsikt.

Landsbynavn du ikke kan uttale uten å smile

Wigglesworth, North Yorkshire. Det sies ikke, det synges. Et navn som vralter, danser og kiler deg i nesa som et fnis midt i en regnskur. Jeg møtte en dame som het Mildred og sa hun aldri hadde forlatt dalen fordi hun hadde glemt hvorfor man skulle gå. “Hvor skal man egentlig, når man har sau, radio og varme sokker?” spurte hun, uten å forvente svar.

Landsbyen er liten nok til at postmannen ikke bare kjenner alle, men også forteller dem hvordan posten deres lukter. Den lokale slakteren deler ut klemmer med kvittering, og butikken selger bare det du ikke trenger, men alltid savner. Jeg så et skilt som sa: “Please honk if you’re confused.” Jeg tutet. En mann med pipe og paraply vinket med alvor.

Her er alt gammelt, og derfor nytt. Det er som å gå gjennom noen andres minner. Jeg ble vist rundt av en katt som het Barbara og som visste alt om lokalhistorie, men ingenting om grenser. Hun ledet meg til en eldgammel telefonkiosk der folk henger lapper med gleder de har glemt. Jeg hengte opp en jeg nettopp hadde funnet.

Veien hit: En tilfeldighet med tepause

Jeg kom meg til Wigglesworth ved å ta feil tog. Deretter feil buss. Deretter en drosje som viste seg å være en traktor med køføler og en and på passasjersetet. Det var ikke meningen, sa jeg. “Intet i Wigglesworth er meningen,” sa sjåføren, som het Clive og bare kjørte om det regna. Det regna. Selv andungen nikket.

Underveis ble jeg tilbudt vafler fra baksetet og en guidebok som også fungerte som musefelle. Jeg tok imot begge. Jeg lo da jeg oppdaget at kartet over Wigglesworth var sirlig limt på et melkekartonglokk med blyantskrevne notater som “her pleide vi å ha dansing” og “mulig ku her”. Og likevel, det førte meg dit jeg trengte, selv om det aldri førte meg dit jeg trodde jeg skulle.

Ved ankomst ble jeg ønsket velkommen av en 12-åring med kapteinlue og fjær, som sa jeg kunne leie hans usynlige sykkel mot en halv kjeks. Jeg takket ja, og tråkka med stolthet gjennom landsbyen mens ingen så på.

Lokale originaler og mild galskap

Første kvelden deltok jeg i landsbyens ukentlige Kanskje-kor. Man synger hvis man føler for det. Ingen press. Jeg følte for det. Vi sang om regn, te og hårtyper. Ingen harmoni, bare ærlighet. Korførerens navn var Deirdre og hun dirigerte med en asparges. “Fordi dirigentstokk er så forutsigbart,” sa hun.

Jeg møtte Edith, 89, som lagde te med regnvann og serverte den fra en tekanne hun kalte Derek. Jeg ble invitert til å vurdere en plomme, men ikke spise den. Det var landsbyens eneste og skulle tilbringe pensjonisttilværelsen på peishylla med en liten heklet lue. “Vi tror den har sjel,” sa hun. Jeg nikket.

Jeg tapte i yatzy mot en gutt på seks som kalte seg Lord Sausages og bare spilte på tirsdager. Han feiret seieren ved å erklære onsdagen avskaffet.

Smak av rabarbra og metafysikk

Mat i Wigglesworth er som været: uforutsigbart og noen ganger transcendental. Jeg fikk rabarbrapai med sitrontristhet og en tynn te med hint av lav selvinnsikt. Det hele ble servert i en kopp med teksten “Don’t talk. Just sip.” Jeg nikka. Det var ikke tid for prat. Det var tid for å tygge over sin eksistens.

Så ble jeg lurt til å smake på landsbyens æreskapsel: suet-pie surprise. Overraskelsen var: ingen suet. Bare erter og eksistens. De sa det var en metafor. Jeg var usikker på hva for, men jeg ble stille i fem minutter etterpå. Jeg tror det var hele poenget.

Senere ble jeg servert en salat som besto av tre blader, et dikt og en tåre. Den smakte som et år jeg ikke husket å ha levd. Jeg sa takk.

Forvilling og gjenfunn: Te med Edith i myra

Jeg gikk meg vill. Kartet mitt var fra 1904 og inkluderte en bro som nå var et vitselignende hull i bakken. Jeg vasa inn i en myr, en ekte en, med lukt av gammelt regn og kveldsanger fra frosker som trodde de var poeter. Ble sittende. Mistet venstreskoen og trua på retning.

Så kom Edith. Hun hadde termos og ullskjerf med bjeller. Hun sa: “Kanskje du kom hit fordi du trengte å miste noe?”

Jeg tenkte på det mens jeg drakk noe som enten var te eller sopp. Det smakte barndom og myr. Og kanskje løk. Edith blunket og sa: “Alt viktig har litt løk i seg.”

Vi satt der i stillhet til en ku hostet et sted i det fjerne. Det var lyden av visdom.