Brøl fra Blodslitåsen (Stavanger): Iron Maiden rir igjen – og jeg vræla som en rusten støvsuger!

Av Torgny Brølteblæst, vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade.

Så satt vi der i Blodslitåsen (Stavangerstrupen), klare for kultur, og ingen ante at det ville ende i vræl, vrakgods og vaffelabstinenser.

Når jernjomfruene i Iron Maiden dundrer inn i en norsk stadion med gitarer stemt for apokalypse og trommer som låter som husras i Valdres – ja, da vet man det blir mer enn bare en konsert. Det blir en lidelse med mening. Det blir kunst med nakkesleng. Det blir… The Future Past Tour på SR-Bank Arena, og jeg var der, kjære leser – med plaster på sjela og propp i bare det ene øret.

📜 Første akkord, første tårer

Så snart introen til “Caught Somewhere in Time” slo gjennom anlegget som en dopet blåseorgel i krig med seg selv, visste jeg: Dette blir ikke som ungdomsskolerevyen i 1987 hvor jeg forsøkte meg på “Run to the Hills” med blokkfløyte. Det ble en gjengivelse av pur fandenivoldsk finesse – som å få en hissig frisør til å massere deg med motorsag.

Steve Harris, dette levende lokomotivet av en bassist, spratt rundt som en skrue løsnet fra himmelen, mens Bruce Dickinson (ja, han lever fortsatt, han er trolig laget av seigmann og diesel) sang som om stemmen hans hadde overlevd tre revolusjoner og en høysnue.

🎸 Gitarduell i Guds fravær

Det finnes øyeblikk man kan forklare. Og så finnes det når Adrian Smith og Dave Murray går løs på “Stranger in a Strange Land” med blikk som sier: Vi vet hva vi gjør – og vi bryr oss ikke om du skjønner det. Det var som å se to gamle tryllekunstnere dra kaniner opp av brennende Marshall-forsterkere.

Og jeg? Jeg sto på rad 17B med såpass høy puls at pulsklokka mi begynte å vise værmeldingen fra 1994.

👁️ Visuelt kaos – og et teknisk sammenbrudd jeg satte pris på

Scenografien var som en blanding av et japansk dataspill fra 1993 og en russisk operasjonssal. En storslagen digital-futuristisk Eddie (bandets maskot og trolig en kommunalt ansatt dæmon) svevde over scenen med lys i nesa og knyttnever i laser.

MEN!📘 Del på Facebook🐦 Del på Twitter📨 Del via E-post🔗 Kopier lenken🎤 Les opp artikkel

Midt under “The Number of the Beast” – pang! Lysriggen bestemte seg for å leve sitt eget liv og snurret rundt som en overtrent hønsegård. En spotlight landet plutselig på meg. Publikum trodde det var planlagt. Jeg bukket. Det var det nærmeste jeg har kommet scenekunst siden jeg tryna i operakoret i 1991.

Publikum: En arkeologisk studie i jakker og glede

Folk strømmet til fra hele landet. Jeg møtte en gruppe fra Tjafs-neset, to entusiastiske kvinner med naglebelte fra Snurpe-haugen og én mann som påsto han var barnebarnet til Eddie. Han het Guffen Rumpenæs og hadde syv fingre på én hånd – ”fordi Maiden trengte en ny rytmegitarist”. Javel.

Stemningen? En blanding av svettelukt, forventning og en kollektiv forståelse for hvor viktig det er å miste hodet i musikken. Jeg så en gråtende mann i 50-årene holde sin sønn i hånda under “Fear of the Dark”. De sang begge – surt, men sammen. Jeg ble rørt.

Torgnys traume: Revyen fra 1983 – og lærdommen fra Bruce

Jeg husker revyen i gymsalen på Skrangle-vik skole. Jeg var utkledd som Eddie og sang “Hallowed Be Thy Name” uten å vite hva det betydde. Rektor kalte inn foreldrene mine. Nå, 42 år senere, ser jeg Bruce Dickinson skrike de samme linjene, og alle skriker med.

Så kanskje det ikke var jeg som var gal. Kanskje jeg bare var… foran min tid?

Det du MÅ vite før du unngår en Maiden-konsert:

• Du kommer til å føle deg som en bakvendt fyrstekake i starten – sånn går det når du står med folk som kan hele tekstene.
• Du blir svett. Ikke bare av varmen, men av historikken. Dette bandet har levd mer enn du har sett på NRK2.
• Du vil vurdere å kjøpe lærvest, enten du vil eller ei.
• Du vil gråte – om ikke for musikken, så for nostalgien. Og kanskje litt for lyden i doene.

Kilde: Stavanger Aftenblad – fordi de turte å omtale Maiden som “intellektuell støy med groove” og slapp unna med det.

📎 stavanger-aftenblad.no

🎤 Torgnys moralske sluttsolo:

Så hva lærte vi av denne seansen i Blodslitåsen (Stavangerstrupen)?
At selv den mest hørselsskadede gammelkorist med dårlig rygg og sceneskrekk kan reise seg – og skrike “Run to the Hills” med brennende overbevisning og en banan i lomma.

Neste gang Iron Maiden kommer til landet, skal du ikke spørre “hvorfor”. Du skal spørre ”med hvem” – og la det være meg.