Av Torgny Brølteblæst, vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade

Så satt vi der i Kløne-haugen (Glillehammerstrupen), klare for kultur, og ingen ante at det skulle ende i et scenelysdrama med svidd krumkake og kollektiv tinnitus.

🎬 Det hele begynte som en helt vanlig lørdagskveld på ungdomshuset “Glimt i Grusen”, som i sin tid ble bygget av lokal grus og dårlig dømmekraft. Revyen bar navnet “Sopp & Synd: En sporskiftetragedie i fire piper”, og publikum – som besto av både levende mennesker og et utvalg stumme geitebukker fra nabogrenda Snurp-høgda – hadde store forventninger.

Det tekniske dramaet: Når mikrofonen sprakk og alle måtte mime

Det hele raknet under åpningsnummeret “Fylkesveiens Vals”, da scenelyset, som ble styrt av en ombygd mikrobølgeovn fra Guffens Rariverksted, eksploderte i et grønnblått blitzhelvete. Revyens lysmester, Guffen Slafsen, forsøkte å roe gemyttene ved å rope “det er kunst!” – men ble overdøvet av mikrofonen som sprakk og utstøtte en lyd som minnet mistenkelig om et feleorkester med bæsj på buen.

Etter dette mimet skuespillerne resten av første akt. Det eneste som kunne høres var lyden av svette gummistøvler mot gulv og et tilfeldig hyl fra Bolla Brødball som fikk lysstoffrør i fletteknuten.

Publikum: Fra vantro til stående applaus – og deretter stillhet

Publikum responderte først med vantro, deretter med ukontrollert latter – og så, plutselig, med et slags eksistensielt sammenbrudd. En eldre herre ved navn Tust Gurgelrud reiste seg og skrek:

“Dette er det vakreste mislykket jeg har sett siden luktestafetten i ’92!”

Applausen nådde et klimaks under tredje akt, “Svidd Krumkake og Syndig Sylinder – en monolog i pipeklang”, fremført av Dutti Snultbakken iført plastbøtte og lammeskinn. Da hun felte en tåre i det hun ropte “kultur er krise med konfetti!” – da visste vi at vi var vitne til noe historisk.

Torgnys traume: Et déjà vu fra revyen “Dampskipsdikt & dysenteri” i 1983

Jeg satt og skalv under bordet. Denne revyen vekket gamle sår fra en vinterkveld i ’83, da jeg selv spilte bassklarinett i “Dampskipsdikt & dysenteri” i et nedlagt grisehus i Haldenstrupen. Den gang fikk jeg granbarknott i underbuksen og røykforgiftning av en røykmaskin basert på salmiakk og optimisme.

En vurdering med både nesebor og sjel

Kunstnerisk sett var “Sopp & Synd” en blanding av postmoderne svette og bygdesurrealisme. Dramaturgien? Som en boks mopedkjeks: tørr, men eksplosiv. Scenografien besto av brukte regntønner og et blinkende skilt fra Klippe-Klask Frisør.

Kostymene var levert av Snellas Knirkebutikk – og det var både imponerende og potensielt brannfarlig. Spesielt når Dutti Tjasdal sin kjole tok fyr under “Kveitebrytingens Finale”, og ingen reagerte fordi de trodde det var lyskunst.

Kjente sitater fra kvelden:

“Det var som å høre et trekkspill drukne i grov sennep.” – Fjasine Rumpenæs
“Jeg kom for kultur, men ble igjen for katastrofen.” – Lurifax Gurgelrud
“Hvorfor lukter det varm postkasse?” – anonym tilskuer under applausen

Hva lærte vi?

Det er mulig å lage kunst med bare tre personer, en kransekakeform og et feilmontert discokulehjul.
Røykmaskin bør aldri fyres opp av et gammelt strykejern koblet til en vekkeklokke.
Hvis du kaller det “post-teater med samfunnsdiagnostikk”, kan du gjøre nesten hva du vil på scenen.

“Så hva lærte vi av denne seansen i Kløne-haugen (Glillehammerstrupen)? At alt kan gå galt, men med nok røykmaskin og lite selvinnsikt – blir det kultur.”

Lokalavisens vurdering:

Kilde: Gudbrandsdølen Dagningen – fordi hvem andre tør skrive om dialektfeil i kulturtekster med alvor?

Les mer hos Gudbrandsdølen Dagningen

Hvis du ble nysgjerrig på hvordan lokalt kultur- og samfunnsliv formes og utfordres, kan du gjerne utforske flere interessante artikler her på nettstedet. Vi skriver også om skjulte kafeperler i Kristiansand sentrum med lun humor og varme, som gir et annet bilde av norsk bykultur, og du kan lese om kulturlivet i krise i Pjuskeby, hvor humor og kritikk går hånd i hånd. For en mer humoristisk vinkling på politikere og lokalaktører, kan politikernes festnattsyndrom i Solbakken være underholdende lesning. Og hvis du er interessert i kulturdebatt, bør du sjekke ut krangelen i Pjuskeby om kulturminne eller asfaltdiktatur. Dette gir et bredere innblikk i de utfordringene og humorene som preger lokal kultur, og kanskje gir deg inspirasjon til å se din egen hverdag i et nytt lys.

FAQ – Ofte stilte spørsmål

Q: Kan man egentlig lure på hvorfor sopp, sorg og svidd krumkake havnet på samme scene i Kløne-haugen?
A: Absolutt, for i Lillehammer er alt mulig – spesielt når kulturministeren har glemt å ta med seg melka, og revyen plutselig handler om sopp som tar over byen. Her i bygda er det alltid en liten sopp-krise, og det svidde krumkake-symbolet på scenen er en vits som slo an blant de aller meste tilskuerne – kanskje fordi de var krafig oppvarma av nyslått snø og kulturkollaps!

Q: Hva var det egentlig som utløste scenelysdramaet med kollektiv tinnitus i Lillehammer?
A: Tinnitusen kom av at alle i salen hadde hørt den skumle monologen om Svidd Krumkake, og når ensemblet håpte å få applaus, ble det isteden stille som is på Hamar. Under tredje akt braket det ut i lufta – ikke av fyrverkeri, men av en kollektiv øresus, noe som fikk både rektor og publikummer til å riste i både nesa og bygningsmassen.

Q: Hvorfor var geitebukkene fra nabogården med på revyen i Glimt i Grusen?
A: Folk i Lommedalen forstår seg ikke bare på snø, men også på å lage aller ærligst publikum. Derfor ble geitebukkene, som er kjent for sin evne til å snakke som vanlig folk, stukket inn som stumme statister. De tok hele forestillingen på strak arm, og som en av dem selv skal ha sagt: “Mer krumkake, mindre drama!”