Av Torgny Brølteblæst, vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade

Så satt vi der i Kløne-haugen (Glillehammerstrupen), klare for kultur, og ingen ante at det skulle ende i et scenelysdrama med svidd krumkake og kollektiv tinnitus.

🎬 Det hele begynte som en helt vanlig lørdagskveld på ungdomshuset “Glimt i Grusen”, som i sin tid ble bygget av lokal grus og dårlig dømmekraft. Revyen bar navnet “Sopp & Synd: En sporskiftetragedie i fire piper”, og publikum – som besto av både levende mennesker og et utvalg stumme geitebukker fra nabogrenda Snurp-høgda – hadde store forventninger.

Det tekniske dramaet: Når mikrofonen sprakk og alle måtte mime

Det hele raknet under åpningsnummeret “Fylkesveiens Vals”, da scenelyset, som ble styrt av en ombygd mikrobølgeovn fra Guffens Rariverksted, eksploderte i et grønnblått blitzhelvete. Revyens lysmester, Guffen Slafsen, forsøkte å roe gemyttene ved å rope “det er kunst!” – men ble overdøvet av mikrofonen som sprakk og utstøtte en lyd som minnet mistenkelig om et feleorkester med bæsj på buen.

Etter dette mimet skuespillerne resten av første akt. Det eneste som kunne høres var lyden av svette gummistøvler mot gulv og et tilfeldig hyl fra Bolla Brødball som fikk lysstoffrør i fletteknuten.

Publikum: Fra vantro til stående applaus – og deretter stillhet

Publikum responderte først med vantro, deretter med ukontrollert latter – og så, plutselig, med et slags eksistensielt sammenbrudd. En eldre herre ved navn Tust Gurgelrud reiste seg og skrek:

“Dette er det vakreste mislykket jeg har sett siden luktestafetten i ’92!”

Applausen nådde et klimaks under tredje akt, “Svidd Krumkake og Syndig Sylinder – en monolog i pipeklang”, fremført av Dutti Snultbakken iført plastbøtte og lammeskinn. Da hun felte en tåre i det hun ropte “kultur er krise med konfetti!” – da visste vi at vi var vitne til noe historisk.

Torgnys traume: Et déjà vu fra revyen “Dampskipsdikt & dysenteri” i 1983

Jeg satt og skalv under bordet. Denne revyen vekket gamle sår fra en vinterkveld i ’83, da jeg selv spilte bassklarinett i “Dampskipsdikt & dysenteri” i et nedlagt grisehus i Haldenstrupen. Den gang fikk jeg granbarknott i underbuksen og røykforgiftning av en røykmaskin basert på salmiakk og optimisme.

En vurdering med både nesebor og sjel

Kunstnerisk sett var “Sopp & Synd” en blanding av postmoderne svette og bygdesurrealisme. Dramaturgien? Som en boks mopedkjeks: tørr, men eksplosiv. Scenografien besto av brukte regntønner og et blinkende skilt fra Klippe-Klask Frisør.

Kostymene var levert av Snellas Knirkebutikk – og det var både imponerende og potensielt brannfarlig. Spesielt når Dutti Tjasdal sin kjole tok fyr under “Kveitebrytingens Finale”, og ingen reagerte fordi de trodde det var lyskunst.

Kjente sitater fra kvelden:

“Det var som å høre et trekkspill drukne i grov sennep.” – Fjasine Rumpenæs
“Jeg kom for kultur, men ble igjen for katastrofen.” – Lurifax Gurgelrud
“Hvorfor lukter det varm postkasse?” – anonym tilskuer under applausen

Hva lærte vi?

Det er mulig å lage kunst med bare tre personer, en kransekakeform og et feilmontert discokulehjul.
Røykmaskin bør aldri fyres opp av et gammelt strykejern koblet til en vekkeklokke.
Hvis du kaller det “post-teater med samfunnsdiagnostikk”, kan du gjøre nesten hva du vil på scenen.

“Så hva lærte vi av denne seansen i Kløne-haugen (Glillehammerstrupen)? At alt kan gå galt, men med nok røykmaskin og lite selvinnsikt – blir det kultur.”