Drama i Sandgrava (Larkollen): Festival eller fellesferie med gitar?

Så nærmer den seg igjen, som en solbrent turist på vei mot rekebordet: Larkolluka – Østfolds ukronede dronning av paraplydrinker, mimrekonserter og badeshorts i feil materiale. Jeg har sett festivaler komme og gå, men denne – denne holder seg fast i strandsteinene som en gjenglemt badeand med grillos og gamle Coldplay-coverlåter i nebbet.

For de uinnvidde: Larkolluka (i Larkollen, Rygge kommune) er en årlig sommerfestival som samler altfor mange mennesker på altfor lite plass, under mottoet “Noe for alle – spesielt de som liker høy musikk og svette menn i linbukser.”

Hva kan vi vente oss i år?

Programmet er lekket som en gammel badering, og det oser av følgende:

Konserter på brygga: Ja, igjen skal voksne menn i 50-åra spille “Summer of ’69” med så mye innlevelse at det nesten overdøver tinnitusen min fra 1987.

Strandaktiviteter for barn: Der du som voksen må stå i sand til knes og applaudere andres barn mens du svetter gjennom en Piké-skjorte fra GANT.

Utekino: Der du ikke får med deg filmen fordi noen foran deg har hatt med seg campingstol med nakkestøtte og innbygd parabol.

“Overraskelser”: Og vi vet hva det betyr. Som i fjor, da overraskelsen var at bandet kom 2 timer for sent fordi vokalisten hadde satt seg fast på Bastøferga.

Publikum: En sosiokulturell katastrofe i lin

Larkollukas største utfordring er, og har alltid vært, publikummet. Folk kommer fra alle kanter – Fredrikstad, Halden, ja til og med enkelte villedede sjeler fra Nesodden – og oppfører seg som om de nettopp har oppdaget konseptet festival:

Klapping på 1 og 3 – skammens rytme.

Høye rop midt i balladene – særlig fra folk med hettegenser knytt rundt skuldrene og dialekt fra Bærum.

Sitter på skuldrene under konserter – og nei, det er ikke barn. Det er voksne. Med bart. Som har spist reker.

Og i år skal visst hele herligheten strømmes på TikTok av en influencer ved navn “SunkissedTiril”, som ifølge programmet “dekker festivalen med sol, stil og salte vibes”. Kjære deg, Tiril – salt er ikke en “vibe”. Det er noe som får trekkspillet mitt til å ruste.

Teknisk fiasko som strandinstallasjon

Scenen? For liten. Lydanlegget? Like pålitelig som en vaffelrøre i storm. Jeg husker i fjor, da den lokale visesangeren Ragnar Spikkestad mistet både mikrofon og sko i det samme vindkastet. Et øyeblikk som ble kalt “sterkt og sårbart” i programbladet, men som jeg personlig ville kalle et sammenbrudd i regi og renslighet.

Og lyssettingen! Jeg har sett bedre spotlightarbeid i en garasje med arbeidslampe fra Biltema. En artist ble belyst bakfra hele konserten – og vi satt og så på skyggen hans spille munnspill.

Larkolluka i punktform – for deg som ikke tåler hele sandkassa

Festivalens høydepunkt: Når noen mister isen sin ned i ryggen på en annen og de begge later som det er “en del av opplevelsen”.

Festivalens lavpunkt: Karaoke-kveld med åpen påmelding. I fjor sang en mann fra Råde hele “Bohemian Rhapsody” – alene – i mol.

Årets risiko: En gjesteopptreden av en lokal rapper kalt “FjæreGutt’n” – med låta “Lavvann Love”.

Årets håp: At det begynner å regne akkurat lenge nok til at folk drar hjem og lar sjøen få puste.

En personlig note fra 1983

Det var under en strandkonsert i Larkollen på 80-tallet jeg for første gang fikk sand i bassmunnstykket mitt. Det var med “Rakkestad Bygdeblås” og vi spilte “Smoke on the Water” i marsjfart. Ingen hørte oss, men måkene skrek og det var nok. Jeg har ikke helt kommet meg.

Avslutningsvis:Larkolluka er ikke nødvendigvis en katastrofe. Den er en kulturkatastrofe pakket inn i solbriller, prosecco og ukritisk allsang. Men den får folk ut av huset, og det er mer enn man kan si om mye annet. Bare husk å ta med:

Solfaktor 50

Ørepropper

En unnskyldning for å gå tidlig

Og et siste tips: Hvis du ser en eldre herre med blokkfløyte og notatblokk, ikke spør hva han skriver. Det er bare meg – Torgny – som dokumenterer nedturen for neste generasjon.