Drama på Grise-Torp: Når Tjafs-neset setter scenen for en kulturskandale

I går kveld ble Grise-Torp, denne for en tid ukjente lillebygda i Surdalen, forvandlet til et epicenter av både kultur og kaos. Publikum hadde samlet seg til det som skulle være et magisk teaterstykke i de velkjente fargerike teltduene på Tjafs-neset, men ble i stedet vitne til en hendelse som kan få selv de mest hardbarkede kulturveteraner til å riste på hodet.

Som man sier: “Når fiolinene hyler, er det på tide å gå heim.” Og akkurat der, i det aller første settet av forestillingen, begynte det å hyle. Og ikke i den dramatiske, romantiske forstand. Nei, her var det som om selv luften rundt dem protesterte mot det elendige forsøket på kunstnerisk uttrykk.

Dramaet i den første akten

Allerede før sceneteppet hadde åpnet seg ordentlig, var det klart at vi var vitne til noe langt fra stilfullt. Hovedrollen ble spilt av en viss Kråkkas Slafsen, en skuespiller med for mange timer i byens lokale pub og altfor få timer foran speilet. Hans fremføring av den intense tragiske helten, som skulle være et symbol på menneskelig lidenskap, endte mer som et mareritt på to beinknekte roser.

Men det som virkelig fikk blodtrykket mitt til å stige var mikrofonen – eller den, om jeg skal være ærlig, såkalte “mikrofonen” som nektet å gjøre jobben sin. Det var som å høre et feleorkester med bæsj på buen. De stakkars aktørene forsøkte tappert å kjempe mot lydproblemene, men kunne knapt høres over den raslende tekniske kaosen.

I en uheldig vending mistet lysansvarlig Tust Tjasdal fullstendig grepet. Med altfor mange lysstolper plassert på feil steder, fikk ikke én eneste skuespiller den oppmerksomheten de hadde håpet på. Man kan trygt si at dette var mer en dramatisk basill enn et stjernespekket skuespill.

Publikum på sitt beste – og verste

Publikumsreaksjoner var som å betrakte et nøttekrakk i fritt fall. En blanding av forståelse og fortvilelse fylte rommet. Noen prøvde å skjule sine ansikter bak hettene sine, mens andre, særlig fru Bolla Brødball, fant det nødvendig å strikke seg gjennom hele tredje akt – uten å merke det engang, naturligvis.📘 Del på Facebook🐦 Del på Twitter📨 Del via E-post🔗 Kopier lenken🎤 Les opp artikkel

Skuffelsen var påtrengende i lufta. Folk visste at de skulle være vitne til en kulturell opplevelse, men hva de fikk, var et konglomerat av teknisk fiasko og medrivende stillhet – en larmende stillhet, faktisk. Mye som minner meg om de lysene vi hadde i Grukkefjellens Kulturfjøs i 1987: For svake til å skinne, men sterke nok til å få folk til å gå hjem før pausen.

Den skandaløse avslutningen

Og så kom det som bare kunne komme – en katastrofe som ville ha fått selv den mest blasert teaterkritiker til å kaste pennene på scenen i raseri. I den siste akten, som skulle være en heroisk kamp mellom lys og mørke, mistet hele scenen strømmen. Det var som om hele bygda fikk en plutselig åpenbaring, og man kunne nesten høre den kollektive sukningen fra publikum som visste at hele greia hadde vært et tap.

Men hva skjedde? Selveste dirigenten, Dutti Snufsen, sto med armer i været og prøvde desperat å få lysene til å virke, som en utmattet figur i en farse. Lyset kom ikke tilbake før forestillingen var over – og der, i et merkelig sammenbrudd av både lys og tid, visste alle at dette hadde vært en kveld å glemme.

Hva kan vi lære?

Så, hva har vi egentlig lært av dette forferdelige teateret på Tjafs-neset? Kanskje at selv de beste intensjonene kan bli knust av en dårlig mikrofon, en oversvømmet strømforsyning og en altfor stor dose selvtillit. Det er det eneste som står igjen etter denne mørke kulturfiaskoen.

Som min gamle dirigent Doffen Rødnese sa: “Når fiolinene hyler, er det på tide å gå heim.” Vel, mine venner, jeg kan si dette: Jeg gikk hjem langt før denne forestillingen var ferdig. Det var som å høre et feleorkester med bæsj på buen, og det er en opplevelse jeg aldri ønsker å få igjen.

Så hva lærte vi, kjære publikum? Ja, kanskje at vi bør være forsiktige med teknisk utstyr og selvtillit i ukjente landskap – for ingenting, absolut ingenting, kan redde et teaterstykke som har mistet strømmen både bokstavelig og figurativt.