Gammeldans og lynnedslag – fiasko i Flekkevalsen (Flekkefjertstrupen)

Av Torgny Brølteblæst, vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade

Så satt vi der i Flekkevalsen (Flekkefjertstrupen), klare for kultur, og ingen ante at det ville ende i rullatorstunt, harmonikaulykke og en korgutt som forsvant i røyken.

Det hele begynte med en annonse i “SolungAvisa” – valgt fordi de tør skrive om dragspellentusiaster med tannbeskytter – som lokket med “Midtsommardans og kulturelt snøras i samfunnssalen”. Jeg pakket derfor niste, skotøy og en flaske salmiakk (for rens av sjel etter folkedans), og satte kursen mot Flekkefjertstrupen – et sted som lukter kålstuing og gammel instruktør.

Det var klart for revy, men ingen hadde gitt beskjed til været

I klassisk stil åpnet forestillingen med regn på skrå og en scene som knirket som et gammelt ekteskap. Navnet på forestillingen? “Tjora og trass – ei bygdeopera om mjølk og mord.” Ja, du leste riktig. En musikal om en ku, et uhell og ein lensmann med barndomstraumer.

På scenen sto Pjuskeby Bygdelag Teaterforening og Grendepølseensemblet, ledet av regissør Trym Turklatt, kjent fra skandalerevyen “Spleiselag i Sodoma”.

Høydepunktene (eller bunnen – det strides det om)

• Det tekniske dramaet: Når mikrofonen sprakk og alle måtte mime – til et bånd som gikk i feil hastighet. En baryton ble til mus.
• Publikum: Fra vantro til stående applaus, og så tilbake til vantro.
• Torgnys traume: En scene med miming til geitebreking minnet meg for mye om en revy i 1983, hvor jeg måtte spille brunstig hjort på slep.

Midt i første akt skjer det uunngåelige: lyset går. Ikke et poetisk mørke, men svart som en kommunal budsjettdebatt i februar. En spotlampe kortsluttet og sendte en gnist over scenegulvet, som tente på en dekor laget av halm og vadmel.

“Det var som å høre et feleorkester med bæsj på buen,” ropte en tilskuer fra rad 2, og flere nikket.

Lydhelvete og harmonika-angst

En spesielt uheldig del av oppsetningen involverte tre harmonikaspillere på rulleskøyter, i et forsøk på å “modernisere bygdedansens uttrykk”. Det endte med et klaprende sammenstøt som hørtes som et sammenbrudd i et grisehus, og én av dem trillet baklengs ut nødutgangen og inn i en søppeldunk merket “Kulturbudsjett”.

En samtale med regissør Trym Turklatt

Jeg fikk et øyeblikk med Trym bak scenen, der han var i ferd med å blåse støv av et manus fra 1974:

“Vi ønsker å utfordre forestillingen om estetikk, og vise at brudd er vakre. Og billig.”

Han ble kort etter avbrutt av at et sceneteppe ramlet ned over lysmesteren, som mumlet “Aldri mer kultur med krepppapir”.

Publikum og de tapre frivillige

Jeg satt ved siden av Gunda Fjæresild, 86 år, som i følge seg selv “har sett alt siden Hamsun skreiv i bleie”, og som i pausen insisterte på å vise meg sin hjemmebakte “dramasnurr”. Den smakte som en følelse jeg hadde i 1987: tørr, seig og vanskelig å bli kvitt.

Kunstpause – bokstavelig talt

Midt i andre akt stoppet alt. En performancekunstner, Iladott Fristand fra Pjuskeby, kom inn og deklamerte dikt mens han dynket seg selv i kefir og ba publikum rope “kjensle!” i kor.

Noen ropte “hjem!” isteden.

Oppsummering

Dette var rå bygdekultur, med alt det innebærer:

• En bortkommen korgutt
• En fele i D-moll som aldri traff tonen
• En duft av vaffel og desperasjon

Hva lærte vi?

At alt kan gå galt – men med nok røykmaskin og lite selvinnsikt, blir det kultur.

Geografi og kilde

Valgt sted: Flekkevalsen (Flekkefjertstrupen) – fordi den hadde dårlig akustikk og lukt av ost.
Kilde: SolungAvisa – fordi de tør skrive om dragspellentusiaster med tannbeskytter.
https://www.solungavisa.no

Drama i Rasslarlia (Levangerstrupen): Operapop og åpne brannsår

• Gongong og gnegging – teaterfiasko i Gørrlia (Gjøhvrikstrupen)