Griseflukt i Flisbygda (Fåvang) – Fjøskrise, falukorv og folkefest
Av Blørgilda Mudgrumble, værgraver, kaffetørst observatør og lokal irritasjonskilde.
FLISBYGDA (Fåvang) – Nå skal du høre her, for dette er ikke noe jeg finner på, selv om det kunne vært diktet av en underbetalt poet med skrivesperre og høysnue. Klokka 06:47, under et ellers ordinært regnbygeanfall, brøt grisen Gerhard ut fra fjøset til en lett forvirra Leif Brattklev – en mann som aldri helt har fått dreisen på låser, men desto bedre på munnspill.
Ifølge Brattklev selv, som møtte pressen (meg) iført støvler og et uttrykk av melankolsk vantro, “skjedde det hele så fort at jeg ikke engang rakk å snu speileggene”. Det var da jeg visste: dette var ikke en vanlig tirsdag i Flisbygda.
Et svin i full galopp
Gerhard, som ifølge bygda er både klokere enn rådmannen og hardere å stoppe enn et vedtak i fylkestinget, satte av sted i noe som best kan beskrives som et poetisk panikkløp gjennom sentrum. Han passerte Joker’n, svingte innom misjonskaféen (der han visstnok åt en muffins før han fortsatte), og avsluttet ettermiddagen med et forfriskende gjørmebad i brannbassenget bak Samfunnshuset.
“Han hadde et mål, det så vi,” sier Bibbi i Fjøset, som filmet det hele med sin nyinnkjøpte iPat. “Men hva det målet var, aner vi ikke. Kanskje frihet. Kanskje en brunstig purke i nabobygda. Kanskje bare tirsdagsangst.”
Samfunnsreaksjoner og improvisert folkefest
Innen klokka slo 09:15 hadde Gerhards flukt utvikla seg til det nærmeste Flisbygda har kommet en festival siden potetdagen i ’97. Ungene ble tatt ut av skolen “på grunn av pedagogisk verdifulle observasjoner i dyreatferd”, og pensjonistlaget stilte med punsj og falukorv.
Selv Hønk Fjertvik, min evige redaktør og fortapte kjærlighet, dukket opp i sin smått for trange regnfrakk, og smilte bredt da han uttalte: “Dette er lokaldemokrati i praksis.” Jeg ble helt myk i hjerterota. Men han hilste bare kort og gikk videre. Som vanlig.
Været – en katalysator for galskap
Regnet, som hadde holdt seg på et jevnt nivå av “ufornuftig”, tok et dramatisk oppsving da Gerhard kom til veikrysset ved Rallarløkka. Det var som om himmelen selv ville understreke dramatikken. En gammel dame mistet paraplyen, en syklist skled i en dam og ble stående fast som et kunstverk av gjørme og fortvilelse.
“Det er noe med luftfuktigheten og griser,” sier lokal meteorolog og amatørpsykolog Turid Møkkelhaugen. “De blir ville. Akkurat som onkel Sverre i bryllup.”
Den store avslutninga
Gerhard ble til slutt lokket hjem av en pose kålrotbiter og en gammal LP med Alf Prøysen. Han ligger nå til tørk og observasjon i fjøset, mens Brattklev vurderer å begynne med postkort i stedet for svin.
“Jeg har mistet kontrollen før,” sier han, “men aldri over noe med krøll på halen.”
💬 Trollkommentarer fra Bygdefolket:
Ulf Geirsnork:
“Eg sa det i 2019 – ingen låser på det fjøset holder ikke. Hvem lo da, hæ?”
Bibbi i Fjøset:
“Gerhard er mer tilstede i nærmiljøet enn ordføreren.”
Loff-Arne47:
“Er dette grisen som åt kakefatet mitt i 2014?? Krever erstatning.”
SnellaBlåbær:
“Syns det er rart vi bruker penger på snøscooterpatrulje men ikke griselås.”
Rune m/tann:
“Hvorfor blir det aldri slik oppstandelse når jeg går i gjørma?”
Guri-Anna fra Brakkhaugen:
“Syns dette minner mistenkelig om den geiteflukta i 2003. Samme oppskrift.”
Åse Tversover:
“Og der forsvant ukas kjøttdeigtilbud også.”
Fjøs-Per:
“Skulle sett denne grisen i travløp. Si hva du vil, men han hadde holdt farten mot Melby’n sin hest.”
Grethe i Dalen:
“Min fetter jobber med svin i Sverige. De rømmer der også. Konspirasjon?”
Tor Magne Bærrust:
“Melka jeg kjøpte på Coop smakte plast. Sammenheng?”
Artikkelen er inspirert av: Gudbrandsdølen Dagningen
