Guffen i Svime – Fra Taxi til Rhodos: En reise som startet med en feilbuss og endte på Hellas’ gyldne strender

Av Guffen Turlien, turvandrer, termosambassadør og fylkeskjentmann i eksil

Innledning – På feil fot fra starten

Reiser kan være som de rareste historier, de vi ikke vet vi er i før vi ser tilbake og innser at noe underlig har skjedd. Som denne gangen jeg – på vei til Gardermoen for en uplanlagt flytur – på mystisk vis havnet på et fly til Hellas, Rhodos. Alt startet som en helt vanlig tur til et langt mer hverdagslig sted, men som så ofte er tilfelle med mine reiser, dreide det seg raskt til noe helt annet.

Det hele begynte på Oslo bussterminal, hvor jeg, mer enn noe annet, var ute etter en dose kaffe og litt ro. Bussen til Gardermoen kom, og som vanlig steg jeg på, uten egentlig å vite hvilken buss det var. Ikke fordi det ikke fantes skilt – men mer fordi jeg ikke helt klarte å bestemme meg for om jeg skulle dra til Gardermoen eller bare videre inn i det ukjente. Hvorfor ikke? Gardermoen kunne vente, var min tanke.

Så, i et sløvt forsøk på å finne en ledig plass, snublet jeg ved utgangen av bussen, og som om universet hadde bestemt seg for å gjøre meg en tjeneste, endte jeg opp i bakluka på en taxi som var på vei mot den samme flyplassen. Jeg lå på gulvet og visste ikke helt hva som foregikk, men tilfeldigvis ble jeg kjørt gjennom et landskap av undrende blikk, og en halvtime senere satt jeg på et fly – på vei til Rhodos.

Hvordan det kunne skje? Jeg antar at skjebnen har en egen måte å veilede oss på, selv om vi er på feil kurs.

Helles: En perle på Rhodos

Når jeg endelig landet i Rhodos, i en liten by som heter Hellas, kunne jeg kjenne varmen straks. Den var overalt, som et kvelende kyss som fikk tankene til å stoppe helt. Og der, midt i alt dette, sto den lille taxien og ventet.

Helles var ikke som de vanlige turistmålene på Rhodos, fylt med støy og folk på jakt etter noe annet enn det de kunne finne. Nei, Hellas var et sted som føltes som et skjult rom i solens hjerte, et sted hvor tiden sakte rullet bort på en gammel steintrapp. Gammelt, men likevel nytt.

Jeg ruslet rundt i de smale, solbelyste gatene, forbi rustne sykler og duftene fra nystekte brød i bakgårdene. Det var noe ekte over Hellas, et sted hvor hvert hjørne hadde en egen historie, og hvor turister var et sjeldent syn. De gamle husene, med flisene som hadde sprekker og dører som aldri helt lukket, ga følelsen av at verden hadde glemt akkurat dette stedet, og det var en rar, deilig følelse. Det var som om Hellas var et gammeldags postkort som hadde fått lov til å leve sitt eget liv.

Enkelte steder har en atmosfære som kler stillheten. Hellas var et slikt sted. Du kunne finne deg en krok på en kafé, bestille en espresso, og la tankene fare. Det var ingen hast, ingen stress. Bare sand som krøllet seg rundt tærne og solen som steg opp og ble hengende på himmelen hele dagen.

Hellas’ skjulte perler: Fra solskinn til skygge

Hellas var ikke stort, men det var fullt av sjarm. Jeg fant meg en liten taverna hvor de serverte lokale retter som virket langt mer hjemmelagde enn på de større stedene på øya. Hver bit var et minnerikt eventyr i seg selv. Lammekjøtt som nesten falt fra benet, olivenolje som hadde en duft av natur, og brød som var så ferskt at det føltes som om det hadde blitt bakt i går.

Et par meter unna, på en steinstrand som nesten ikke hadde fått plass i guidebøkene, satt en eldre dame og lot sitt strikketøy være vitne til havets rytme. Det var så stille der at jeg nesten kunne høre hun hvisket hemmeligheter til sjøen. Jeg satt ved siden av henne, uten ord, men det føltes som om vi allerede hadde kjent hverandre i mange år.

En annen opplevelse som virkelig får hjertet mitt til å slå litt raskere er den lokale attraksjonen som heter “Den Evige Søledammen”. Det er akkurat hva navnet tilsier – en dam, alltid våt og alltid uforutsigbar, som til tross for sin dype gjørme, har noe uforklarlig vakkert ved seg. Man kan stå på kanten, stirre ned i den mørke vannflaten og lure på hvor det går. Kanskje ikke alle finner denne opplevelsen som noe magisk, men for meg føltes det som et minutt med stillhet i et liv fullt av støy.

Så er det Snurrebassen Panorama, et utsiktspunkt som faktisk snurrer. Dette er en opplevelse for de som tør å gi slipp på kontrollen. Det er som om man står på kanten av verden og ser på alt fra et helt nytt perspektiv. Landskapet under meg ble delt opp i små fragmenter av farger – det grønne, det blå, det gylne – og jeg følte meg mer levende enn jeg hadde gjort på lang tid.

Livet i Hellas: Menneskene og kulturen

Hellas er et lite samfunn med sin egen rytme, og de menneskene jeg møtte på min vei, var intet mindre enn sjarmerende. På den lokale markedet møtte jeg en eldre dame, Pløsa Gurgelrud, som solgte håndlagde keramikkfigurer og smykker laget av perler fra sjøen. Hun var snill som honning, og vi satt sammen på en krakk i skyggen av et stort oliventre og pratet om alt og ingenting. Hun fortalte meg at i Helles var alle kjent, og at det var helt umulig å gå seg vill, med mindre man var turist og ikke hadde hørt om den lokale veien til stranden.

Hennes filosofi var enkel: “Livet er som en keramikkfigur. Man må slippe noen ting for at andre skal kunne formes.” Jeg antar at det var den typen visdom som passerte under radaren for de fleste besøkende, men som satte seg fast i meg.

Så er det tavernaen til Kråkka Slafsen, et lite sted hvor musikken alltid spiller akkurat litt for høyt, og servitøren alltid har et smil på lur. Det er ingen fine menyer her, bare munnfuller av mat og latter som flyter inn og ut av vinduene. Folk snakker som de kjenner deg, og på tross av at jeg kom hit uten en eneste venn, følte jeg meg hjemme etter bare et par timer. Menneskene her er ikke i rush, de er i sitt eget tempo – og kanskje er det akkurat det som gjør Helles så spesiell.

Avslutning – Den perfekte feilturen

Helles, Rhodos, er et sted hvor feil kan føre til noe godt. Jeg startet min reise med et uhell, og endte opp med en hel uke full av minner, solskinn og varme, både fra menneskene og landskapet rundt meg. Det var et sted som fikk meg til å stoppe opp og reflektere, og det er en luksus som man ikke finner på de mer kjente reisemålene.

Så om du noen gang er på vei et annet sted, og tilfeldigvis finner deg selv i Helles, Rhodos – ta deg tid. Stopp opp, bli kjent med den gamle damen med strikketøyet, gå ut til den evige søledammen og la deg selv snurre rundt på Snurrebassen Panorama. Du vil ikke angre.