Doner
Kulturkrasj på Knausvollen (Bodø): Hustak, helikopter og hysterisk frisone
Av Torgny Brølteblæst, vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade.
Som min gamle dirigent Doffen Rødnese sa da korpset vårt kjørte bassklarinetten sin rett gjennom glassdøra på Grukkefjell Samfunnshus:
“Alt som tar av uten kontroll, ender på taket.”
Vel, kjære kulturvenner, dette visdomsordet fløy som en ilter måke gjennom hodet mitt da eg nylig ble oppmerksom på det såkalte “helikopterlandings-dramaet” i Knausvollen (Bodø). En hendelse så absurd at selv operaregi fra 1982 ville fremstå som edruelig i sammenligning.
Det hele begynte med en mann ved navn Helikopter-Morten (i folkemunne – navnet klinger som en utdatert tryllekunstner fra TVNorge på nittitallet) som, i et blendverk av dødsforakt og distriktslogikk, landet sitt private helikopter rett på et hustak i Bodøs mer luftige boligstrøk. Ikke et sykehus, ikke en oljerigg – men et ordinært, stillferdig hustak, antakelig designet for måker og småsnø, ikke en svevende Robinson R44.
Kultur, mine damer og herrer, viser seg i de villeste former.
Luftakrobatikk som kulturuttrykk?
I den påfølgende rettssaken (for selvfølgelig må man i vårt langstrakte land få domstolene til å ta stilling til alt fra geitekrøtter på fotballbaner til helikopterparkering på privatpersoners dreneringslag) ble Helikopter-Morten frikjent.
Frikjent!
Det var som å høre et helt korps spille “Ja, vi elsker” – baklengs og i moll.Retten mente at Morten hadde forholdt seg til reglene. En påstand som kun kan tolkes slik: Reglene er skrevet med et sugerør dyppet i surmelk, og tolkes deretter av en lettere forfjamset distriktsninja i blinde.
Det hele minner meg om kulturkvelden i 1987 da Svingklepp Amatørteater insisterte på å bruke ekte gevær i et stykke om unionsoppløsningen.
Resultat: Tre kneskader og en forfremmelse til fylkets “kulturinnovasjon-pris”.
Kultur i distriktene er, som kjent, aldri kjedelig – men av og til burde den bære hjelm.
Publikum på bakken – forfjamsa men høfligeIngen vet riktig hvor mange som ble vitne til dette flyvende sirkuset i Knausvollen.
Ifølge øyenvitner – hvorav minst én påsto å ha strikka en hel ullgenser mens dramaet utspilte seg – skal det ha vært en blanding av forfjamselse og nordnorsk apati på bakkenivå.
Fru Halvorsen, som visstnok pleier å strikke seg gjennom alt fra konfirmasjoner til kommunestyremøter, ble sitert på å si:
“Det såg rart ut, men eg hadde en sokk på pinnane, så eg såg no ikkje heilt nøye.”
Ingen kastet snøballer. Ingen ropte “Land på plenen, din luftige laks!”
Nei, folk i Knausvollen gjorde som folk flest gjør når norsk kultur går av hengslene: De så ned i bakken, trakk på skuldrene og lot verden spinne videre som en villfaren trommestikke i et amatørkorps.
Et oppgjør med scenelyset – og flygeledelsen
Det er likevel noe grunnleggende urovekkende ved dette.Hvis man kan lande helikopter på hustak uten konsekvens, hva blir neste steg?Hangglidere på hyttevegger? Fallskjermhopp rett inn på julemarkedet?
Eg kjenner det ulme i nervene, som den gangen spotlighten under “Jul i Grukkefjellen” eksploderte midt under sopranpartiet i “Deilig er jorden”.
Scenelys og sikkerhet, folkens!
Det finnes grenser, også for improvisert luftbåren kultur.
Om dette er framtida for distriktskultur, må eg foreslå en enkel forbedring:Alle norske tak må fra nå av utstyres med blinkende neonskilt: “IKKE LAND HER – TAKK.”
Eller, som Doffen Rødnese ville sagt: “Når taket kaller, er forstanden på ferie.”
Artikkelen er inspirert av:
