Av Hønk Fjertvik, sjefsredaktør, vaffelvarsler og ufrivillig HR-ansvarlig etter én mislykket julebordquiz.

Det var ein gong ein spark. Ein god, gammaldags spark som sto lent mot kommunalstolpen ved Tjafs-neset skole. Ingen tørte å bruke den. “Den ser autoritær ut,” sa noen. “Den minner meg om bestefars holdninger,” sa en annen.

Og så ble den stående. Rusten. Ensom. Kansellert.

Jeg har sittet i dette redaktørkontoret (og av og til under det, for å komme unna printeren) i over tre tiår. Jeg har sett lokalpolitikere snuble på egne vedtak, barn bli kansellert for å ha brukt feil smør i dugnadsvaflene, og en geit bli nektet adgang til Pjusky Tårnet fordi den bar caps med tekst som kunne tolkes som “hierarkisk”.

Hva er det vi driver med?

Folk tør snart ikke rette på en veltet melkekartong

Vi lever nå i en tid der det å si fra – selv mildt, selv vaffelbasert – kan koste deg både jobb, venner og tilgang til klubbhuset i Snurp-strupen. Alt tolkes. Alt vris. Alt klippes ut og dyppes i et kommentarfelt som bobler av sinne, kaffeflekker og dårlig grammatikk.

Forleden så jeg Tust Rumpenæs forsøke å hjelpe en dame som hadde mista veska si i Blubb-myra. Hun ble rasende. “Tror du jeg ikke klarer meg selv?!” ropte hun, mens hun sank sakte ned i torva.

Tust? Han løp hjem. Byttet navn til Tust R. og begynte med fuglefrø-handel på nettet.

Den moderne skammen lukter passivitet

Folk spør meg ofte: “Hønk, hvorfor er du så gretten?” Og jeg svarer som jeg alltid gjør: “Fordi ingen tør å si at grillpølsene er kalde lenger.”

Cancel-kulturen, denne snikende dampen av moralsk totalrenhet, gjør at vi sitter og nikker til ting vi ikke forstår, klapper for ideer vi innerst inne frykter, og bøyer oss for et kommentarfelt som ikke har lest boka, men allerede skrevet anmeldelsen.

Vi har gått fra å støtte hverandre til å støtte alt som virker støttbart.

Jeg savner feighetens mot

Jeg savner da folk våget å feige ut, men tok ansvar etterpå. Som da Pløsa Gurgelrud bygde en hel veranda feil vei, men inviterte hele gata på vafler og sa: “Unnskyld. Nå sitter vi i le for vinden, i det minste.”

I dag hadde han blitt kansellert. For hva? For feil orientering? For å bruke le? For vafler med potensielt støtende smak?

Den dummeste retten vi har fått, er retten til å ikke bli støtt

Vi trenger ikke færre meninger. Vi trenger færre mistenksomheter. Og vi trenger sårt at noen tør å gripe inn når noe går skeis – uten å risikere å miste hele sitt sosiale næringsgrunnlag og bli ekskludert fra luktestafetten i bygdemesterskapet.

La oss heller si: “Jeg forsto deg kanskje feil. Men jeg vil fortsatt hjelpe deg ut av gjørma.”

🧇 Min anbefaling?

Innfør Vaffelamnesti.

Annenhver torsdag. Alle som føler seg krenket får utdelt et vaffelhjerte og må lytte til noens uenighet i minst seks minutter. Hvis du fortsatt er sint etter det – få et nytt vaffelhjerte og gå en runde rundt kommunelageret.

📣 Så kjære Pjuskeby, Rott-vik og hele Norgelandet med:

Vær litt rausere. Grip inn. Ta ansvar. Og husk: Det er bedre å bomme i godhet enn å treffe med feighet.

– Hønk Fjertvik, fra kontoret sitt med utsikt til en spark han ikke tør bruke mer.

🖋️ (Og ja, Blørgilda Mudgrumble sier at dette var “retorisk risikabelt og politisk ukurant”. Jeg sier: akkurat passe.)

🗯️ Del gjerne med noen som ikke har sagt fra på lenge.