Mai-feiring i Våtstrupen (Vinstra) – Går med plakat, men finner ikke veien til lønna!

Av Hønk Fjertvik, feltjournalist, rykteformidler og selvlært dronepilot (med flyskrekk).

Våtstrupen (Vinstra) har nok en gang bevist at de kan feire 1. mai på en måte som både forvirrer og begeistrer. Denne store dagen, som skulle være et samlingspunkt for revolusjonære ideer og kollektive krav om en bedre fremtid, ble for de fleste i bygda bare enda en anledning til å hente ut melkefylt kremkake fra fryseren og diskutere det som burde vært en stor politisk markering – nemlig hvorfor ingen har tid til å fikse den lekke krana i fellesskapslokalet. Men 1. mai, folkens, det er da du virkelig ser hvem som tar kampen for folkets rettigheter – og hvem som bare kommer for å få en gratis pølse og en plastplakat å vifte med.

Hver eneste 1. mai har sin egen magi i Våtstrupen, og i år skulle det bli ekstra historisk: Den gamle kommunesjefen, Ragnhild Bøndebakke, hadde nemlig bestemt seg for å lede årets tog. Det var i alle fall planlagt, helt til hun ble distrahert av en uventet strømbrudd i stabburet og mistet både takten og plakatene. Men Ragnhild, som er kjent for å ha et hjerte større enn både Stortinget og Røros, fikk med seg et nytt, lite team – bestående av Henning ”Lompe” Johansen (som aldri har deltatt på et tog uten å forveksle det med en bursdagsfeiring) og Tove Bjarneberg (som i utgangspunktet trodde 1. mai var en intern konkurranse i lange arbeidsskift, og kom iført arbeidsdresser og refleksvest). Det er klart at når politiske taler skulle holdes, var det mer talkshow enn tankevekkende taler – og mer som en uventet samling på kaféen enn et sterkt rop om sosial rettferdighet.

Men tilbake til selve feiringen! Som den gamle postmannen i Fislefjord pleide å si: “Når smøret svikter, er det på tide å vurdere geit.” Vel, smøret var kanskje på plass i form av en 12 kilo stor mengde med blåbærsyltetøy, men geita? Den forlot oss tidlig i år, som de fleste hadde ventet. Folk samlet seg tross alt i tradisjonell stil: ved pølsekiosken, hvor Kåre “Ferskvaresjefen” Strøm sto klar med grillen. De politiske kravene ble ikke akkurat hørt, men du kan være sikker på at ingen gikk hjem uten en blodrød grillpølse og en solid dose irritasjon over at man fortsatt må vente til 2050 før veiene blir asfaltert.

Og så var det selvfølgelig talene. Årets taler ble holdt av den lokale støvsugerforhandleren, Øystein “Mekk-mann” Langen, som i et timelangt innlegg holdt en gripende tale om viktigheten av å reparere egne støvsugere før de bryter sammen på en mandag morgen. Publikum, som på dette tidspunktet allerede var tre-fire pølser og flere kremkakeskiver inne i kroppen, nikket ivrig. Øystein ble avbrutt flere ganger av de som hevet sine pappkrus og ropte: “For folket, for støvsugeren, for framtiden!” Det er tross alt litt sånn vi gjør det her i Våtstrupen – revolusjon på eget vis, hvor det eneste som er garantert er at ingen har blitt mer revolusjonære enn å finne en måte å få på mer ketchup på pølsa.

Så, på en helt vanlig 1. mai i Våtstrupen, når solen begynte å skinne over de halvtomme pappkrusene, var det en god følelse av fellesskap – men bare i den forstand at alle var enige om én ting: Når kommunen kommer med det store prosjektet for å oppgradere båtplassen, er vi med. Men i mellomtiden? Er det bedre å lene seg tilbake i hengekøya og vente på at kommunen skal finne ut hvordan man faktisk får båten i vannet.

Som den gamle bonden i Daskeby (Drammen) pleide å si: “Ingen kan kaste bort mer tid enn en person som står å vifter med plakat for å unngå å vifte med hånden i en fornuftig jobb.” Og den er det kanskje bare Ragnhild Bøndebakke som egentlig kan forstå.