📣 Innledning:Det var en tid da barna i Pjuskeby lekte på gaten, og de eldre, som kanskje hadde røyket én sigarett for mye på ungdomsrommet, kunne se på dem uten frykt. Men alt dette har forandret seg. Takket være en viss rettssak som rullet på som en snøball ned fra toppen av Pjuskebys eget Grise-torp (og vi vet alle at det er den glatte veien til mistillit), har vi fått en hel generasjon som ikke kan stole på noe som helst. Særlig ikke på butikkansatte som tilbyr karameller. De har blitt farlige, de også.Og det, kjære leser, er i stor grad Bjugn-sakens skjulte gave til samfunnet. Uskyldigheten er forsvunnet, og vi står her, i en verden av paranoia, der barna ser på voksenlivet som om det er en fristende godtebutikk på brune papirposer.

Hva vi vet, hva vi tror, og hva som egentlig skjedde

En sommerkveld i 2010 var vi på vei til Knirkebutikkens lager, akkurat før det var på høyde med andre store hendelser som å finne ut at Bolla Rumpenæs faktisk var farlig på fluefiske. Men ingen av oss kunne forutsi hva som skulle skje, og jeg sverger, dersom Blørgilda Mudgrumble ikke hadde så mye å gjøre med saken, hadde hele bygda kanskje hatt noe mer uskyld å dele på de ubehagelige ettermiddagene som fulgte. Saken om Bjugn og dens speilbilder er ikke bare en sak om et rettsforløp, men også om vår kollektivt tapte uskyld. Den skapte en bølge av mistillit som har fortsatt å flomme over de voksne, som en kald, sur døs fra en gammel, rusten pølsebu.Hva vi vet, er at barnet i oss – både bokstavelig og metaforisk – har mistet sin plass på denne planeten. Barna i dag ser på karameller som en potensiell trussel. Vi vet at butikkansatte, som en gang representerte trygghetens ansikt, nå er forvaltningens spioner – til og med på den lokale pølseboden i Pjuskeby. Vi kan ikke stole på dem. Jeg kjenner en gammel dame, Fjasine Slafsen, som påstår at hun aldri kan spise en pølse igjen uten å føle seg overvåket.

Rådmannen, grillpølsene og spørsmålet om skyld

I møte med Pjuskebys beste pølse-selskap, som har produsert tusenvis av grillpølser med valgfri lukt, ser vi hvordan folk er mer redd for å spise en pølse enn å si sitt eget navn i et rom fullt av folk.Og denne frykten er vår realitet, ja – ikke bare i Pjuskeby, men hele Norge! Her har de stjålet vår tillit til mat, politikk, og ja – til folkene rundt oss. Rådmannen, som har sittet på sitt kontor og lukket av vinduene som om han aldri ville se ut på sin egen bygd, har gått fra å være en trygg leder til en person som vi må være mistenksomme overfor. Ingen stoler på at han bare står og griller pølser til 17. mai lenger. Er det skjulte mikrofoner i grillene?Blørgilda Mudgrumble sa det best, som vanlig: “Hvis de ikke kan stole på den lokale grillmesteren, kan de da stole på meg?”

Et dramatisk vendepunkt ved parkeringsplassen

Jeg husker godt den dagen. Vi hadde nettopp fått vite at Kjåkke Brødball hadde fått et nytt jobbtilbud fra en såkalt “internasjonal” tannlege, men da vi skulle feire dette på den lokale pølseboden – ja, den som selger pølser med valgfri lukt – brøt helvete løs. Barna stirret på pølsene som om de var miner på en åker.Det var en eldre butikkansatt, som til tross for sin erfaring med å selge karameller, plutselig ble mistenkt for å være delaktig i et påstått matbedrag. Vi hadde ikke råd til å leve i et samfunn der vi ikke kunne stole på våre egne pølser, folkens! Og den dagen mistet vi ikke bare uskylden, men også vår evne til å stole på noe så enkelt som et pølsebrød.

Når kommunen mista oversikten over pølsebrøda

Alt dette har påført vår bygd en dyp mistillit til selve fundamentet for alt vi kjenner som bygdeliv. Vår rett til å spise pølser, en gang et symbol på frihet og fellesskap, har blitt truet av frykten som er blitt innført etter Bjugn-saken. Det vi en gang trodde var en enkel aktivitet – å spise en pølse med ketchup – har blitt et tema for evig paranoia. Nå er vi redde for å spise noe som helst, av frykt for at det er infiltrasjon.

🗣️ Refleksjon fra Pjuskeby:“Folk flest i Rævbekkstranda (Fredrikstad) sier det samme: ‘Dette kunne vært unngått hvis Sigmund hadde brukt trillebår i stedet for spark.’”

📊 Tullefakta-boks:Hendelse: Mistillit til pølsebrød og voksne som aldri kan stole på karameller igjen.Sted: PjuskebyOrdførerens svar: Stille i flere dager, deretter en kort kommentar om at pølsebrød og pølsegrilling er “utenfor vår kompetanse”.Din vurdering: Poetisk absurditet – vi har tapt noe dypt her.

💬 Del med naboen som fortsatt insisterer på å bruke badekar som vedbod.

Avslutning:Så hva har vi lært? Jo, vi har mistet uskylden, men vi har fortsatt våre pølsebrød – for som de sier i Klo-neset (Skien), så er pølsebrød det siste skjoldet vi har mot samfunnets mange skuffelser. Men kanskje, kjære leser, det er på tide å gi barnas karamellfrykt en pause og tenke på de som serverer oss pølsene – de har mer å dele enn vi tror.Det er kanskje håp. Eller så er det bare en ny vaffel-krise på vei.Vaffeldugnad, her er vi!