Operafadese i Slapsetangen (Haugesund): Stemmesprekk og skandaleskjerf under “Havgapets Helter”

Av Torgny Brølteblæst, vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade
Det var ei strålande grå kveld i Slapsetangen (Haugesund) då eg, mot betre viten, trippa meg inn på nypussa sko til premiera på operaforestillingen “Havgapets Helter”. Forestillinga skulle vere ein storslått hyllest til havets slitere – men vart snarare ein ufrivillig revyparodi der både scenelys, sopranar og publikum fekk kjørt seg som reker i storm.
Eg seier det med ein gong: Aldri før har eg opplevd ei sopransprekk så brutal at ho fekk kyrkja sitt brannalarmanlegg til å gå av. Men vi tek det frå byrjinga.
Ei forestilling med meir fukt enn fløyel
Heile salen var fylt av forventningar, nysteama boblejakker og ein påfallande lukt av keisamhet. Då teppet gjekk opp, stod der åtte modige sjeler i sydvest og syngande angst – ein vegg av sjømannsnostalgi så seig at eg kunne smakt på han.
Koret, beståande av lokale entusiastar og tre tilfeldig forvilla turistar frå Sandeid, prøvde tappert å halde linja. Men akk! Før andre strofe av opningsnummeret “Saltet i blodet” hadde publikumsrekkene begynt å skrangle som dårleg skrudde skipsdekk.
I tillegg var lydanlegget av ein slik kvalitet at sopranen, frøken Milde Solstrand, høyrdest ut som ein blåhval som sat fast i ein støvsugarslange.
Tekniske mareritt og tekstile tragediar
Eg kunne leve med stemmesprekkane og feiltrødd dramatikk – eg har sjølv sunge tenor på open scene utan bukse, det var 1982 og ein heilt annan historie – men det som verkeleg velta lasset var scenelyset.
For lat meg sitere min gamle mentor, Doffen Rødnese:
“Når lysmannen er på bærtur, vert heile førestillinga ein snikande katastrofe.”
Og her var lysmannen ikkje berre på bærtur – han hadde sett opp telt i bringebærlyngen og tent bål! I det eine øyeblikket var heile scenen bada i ilter grønt, som om Poseidon sjølv hadde magesjau. I det neste: ei eksplosiv overlysning som fekk sopranen til å se ut som ein livsfarleg gatelykt.
Som ikkje det var nok: hovudrolla, kaptein Edvard Storkjeft, spelte heile andre akt med eit enormt skjerf rundt halsen – eit skjerf som, ifølgje rykta, hadde hekta seg fast i seglet på rekvisittbåten under oppvarming. Ein absurd detalj, ja visst, men i Slapsetangen betyr slikt kunst.
Publikum – ein eigen opera
Eg kan ikkje unngå å nemne publikum. Fru Halvorsen frå Fjelltun sat heile første akt og strikka ein raud genser i protest mot dei “altfor moderne arrangementa”. Herr Blubbensen frå sentrum vart observert sovande i sin eigen regnfrakk. Og ein herre på Rad 4 – seinare identifisert som sjølvaste ordføraren – fniste ukontrollert kvar gong barytonen skulle uttale “skvulpet”.
Når frøken Solstrand under klimakset til “Min storm, mitt blod” fekk stemmesprekk så vill at det mistenkeleg minna om ein brølande måke i nød, sat ein heil rad ungdommar bakerst og filma med mobilane. Eg ventar TikTok-hiten når som helst: #OperaFailSlapsetangen.
Ein kulturkveld for minneboka (eller psykologen)
Forestillingen enda, etter mykje pes og piving, i det ein kunne kalle ein optimistisk katastrofe: Applausen var lunken, bukettane var plast, og artistane bukka så fort dei kunne for å nå bakerste utgang.
Eg tusla heim under ei måne som såg ut som ein morken ost, full av tungsinn og glede på same tid. For sjølv når det skurrar, sjølv når alt går på tverke, finst det ikkje noko vakrare enn bygdakulturens stae forsøk på å nå stjernene med sjøsprøyt i håret og sjølvironi i lomma.
Det er det eg kallar ekte kunst.
Fiktive kommentarar frå lesarane:
Gubben på Rad 4:
Fleire sopranar, mindre scenelys. Det var som å bli angripe av ein lommelykt!
Grethe Grett:
Hadde eg visst det var så moderne, hadde eg teke med øyreproppar og strikketøy.
Feleskremmeren:
Savn av ekte musikk. Bring att dei gamle sjømannsvisa frå 50-talet!
DJ Surklang:
Burde vore meir bass. Alt vert betre med bass. Operabass, ikkje fiske-bass.
Laila Lapptone:
Så på heile showet frå vindauget i bilen. Best operakveld eg har hatt.
Sjøsprøyt-Simen:
Nokon må sende lydmannen på kurs. Eller til månen.
Beate Bøye:
Eg tykte skjerfet var forestillingas høgdepunkt. Mykje karakter!
Trulte Tvitre:
Har nokon video av stemmesprekken? Dette må forevigast!
Ordførar Ørska:
Bestiller stemningsrapport til kommunen. Mørkeblå skjerf påbodt heretter.
Arnfinn Ankel:
Det var kunst, men det var òg traumatisk. Som å få ein sjøstjerne i trynet.
Artikkelen er inspirert av: https://www.haugesund-opera.no/havgapetshelter2025 (tullelenke)