Pjuskeby: Han tigger – du later som du knyter sko

Av Rayman – eks-flaskesamler, nå observatør med plastkopp og sylskarpt blikk

Innleiing
Det er tirsdag i Pjuskeby sentrum, og eg har akkurat satt meg til rette på benken med den mest strategiske utsikten: rett foran Bråkebøtte Bar & Grill, men langt nok unna til at ketchupregn og fylleprat ikkje når meg. Koppen står der, skeiv og klar, som ein åpen invitasjon til samvittigheten din. Forbi meg passerer mennesker som i eit slags simultant teaterstykke: Noen gir, andre gir blaffen, og resten gir inntrykk av å vurdere sprinkeldeksler eller studere asfaltens emosjonelle tilstand. Og eg, eg ser det hele – som en blanding av observatør, livsfallitt og sosialt stikkpille-apotek.

Han med dress – og øyne som plutselig må inspisere takrenna

Førstemann er klassikeren: kontorblikk og koffert som skriker “jeg har leasingavtale og betaler avdrag med sjøltillit.” Han ser meg, det veit eg, men han får plutselig et brennende behov for å undersøke et usynlig insekt i øyekroken. Han går forbi med ein mimikk som minner om at han akkurat smakte på en klut. Og vet du hva? Eg skjønner det. Eg har også prøvd å late som eg var for viktig til å føle empati. Det gikk dårlig. Eg endte med å grine foran en brødrister i 2003.

Ho med barnevogn og blikk som kunne kurert bronkitt

Neste er en småbarnsmor. Barnevogna hennes har fleire hjul enn mitt sosiale nettverk, og ho har en sånn energidrikk som smaker svette og dårlig samvittighet. Ho ser på meg som om eg har bæsja på hennes personlige fortau – og det har eg ikkje. Ikke i år, i alle fall. Ho klyper blikket sitt sammen og går videre som om eg kunne hoppe ut av koppen og bli barnepasser på flekken. Ironisk nok er det ofte ungene som smiler og vinker. Dei veit ingenting om skam ennå. Dei er fortsatt mennesker.

De som gir – og de som tror eg er installasjon fra Fjas & Fjong

Så, innimellom, kommer dei gode. Dei rare. Ein fyr i regnjakke uten regn, som ser på meg og sier “du burde vært på radioen, du.” Han gir meg en femmer og en kjærlighet på pinne. Ei dame i pels fra et dyr som burde fått advokat, bøyer seg og sier: “Her, til kaffen.” Eg takker, sjøl om kaffen for lengst har bytta plass med kald luft og sår hals. De gir fordi dei husker. Fordi dei veit at det å gi ikkje tar fra dem verdighet – det gir dem det tilbake.

Stillheten klirrer mest

Eg sitter her dag etter dag, og veit: Det er ikkje koppen som tigger. Det er eg. Etter blikk, etter anerkjennelse, etter eit lite “je ser deg”. Koppen er bare verktøyet. En slags eksistensiell QR-kode for “vær snill med folk du egentlig ikke forstår.” Men stillheten, den klirrer høyest. Spesielt når ingen stopper. Når folk passerer med høyttaler i lomma og støy i øynene, og likevel klarer å være døv for det som skjer rett foran dem.

Avslutning
Pjuskeby går fort. Fort forbi benken min, fort forbi de svake, og enda fortere vekk fra medfølelse med sko og Spotify. Men ein dag vil stillheten klirre så høyt at den sprekker. Og da vil eg fortsatt sitte her. Med koppen. Med blikket. Og kanskje, om du er heldig, med en kommentar om skolisser du burde dobbelknytt.

CTA
Neste gang du ser ein tigger, test denne helt nye handlinga: Gå bort, si “hallo”, og gi ein skive brunost. Du vil ikkje redde verda, men du vil ødelegge det øyeblikket av kald fremmedgjøring. Og det, min venn, er vakkert.