Av Torgny Brølteblæst, vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade.

Så satt vi der i Grise-torp (Gjøvik), klare for kultur, og ingen ante at det ville ende i røyk og oppsigelser.

Velkommen til Grise-torp, det urbane vakuumet i Gjøhvrikstrupen hvor revylatteren henger like tynt som en forvasket gardinkappe i gjennomtrekk. Kvelden var annonsert som “et fyrverkeri av improvisert tradisjonsteater” – et uttrykk som får det til å stramme seg i mine gamle kordokker fra Røa Mannskor anno ’82. Publikum, deriblant tre sauer, to konfirmanter og en uidentifiserbar person iført skistøvler, hadde tatt plass i den nylig ombygde gymsalen bak Fjasines Smørekiosk – et bygg hvor akustikken minner om en bøtte med spiker i tørketrommel.

Det tekniske dramaet: Når mikrofonen sprakk og alle måtte mime

Premisset var enkelt: En lokal pastisj av Ibsen, kombinert med elementer fra bjøllejakt og kast med liten brunsnegle – en slags kulturkollisjon med krefter verken kulturdepartementet eller Guffens Rariverksted kunne ha forutsett.

Scenen åpnet med en dramatisk plystreduett mellom Bolla Brødball og Tust Gurgelrud – men allerede da strømmen glapp for tredje gang og spotlighten blaffret som en epileptisk stjernelampe, merket man et snev av kulturapokalypse. Teknikeren, som ifølge programmet het “Lurifax Snufsen – entusiast”, ble observert stående i en bøtte vann med skjøteledninger i begge hender og et håpefullt glis.

“Det var som å høre et feleorkester med bæsj på buen,” utbrøt en eldre herre fra Skrangle-myra før han besvimte i lukten av overopphetet røykmaskin.

Revyens høydepunkt: En dans med trillebår og traume

En improvisert ballett med tema “postmodernistisk jordbruk” skulle ha vært forestillingens perle. I stedet fremstod den som et slags møte mellom Stomp og Bambi på glattisen, der Dutti Slafsen i bar overkropp og lommelykt på hjelmen danset seg rett inn i en dekorativ trillebår og måtte bæres ut av scenen mens han ropte “kunst er smerte!”

Her kommer mitt personlige traume: Jeg husker en tilsvarende revy fra Honningsvåg i 1983 – “Laksens reise i korpsdrakt” – hvor jeg selv ble skallet ned av en euphonium i moll. Jeg har aldri tilgitt meg selv. Ei heller euphoniumen.

Publikum: Fra vantro til stående applaus (og tilbake)

Responsen i salen var en slags kollektiv PTSD. Pløsa Gurgelrud satt med lua trukket godt ned over øra, mens Kråkka Slafsen vugget stille og sa “det blir bedre etter pause” som et slags mantra. Men pausen kom aldri – i stedet kom det en mann inn med vaffelrøre og ropte “innslag fra Kløne-vik!” uten at noen forstod hva det betydde.

Dramatiske sitater fra lokal kulturfiasko:

“Dette var ikke revy, det var strømførende lidelse.” – Guffen Brødball, publikummer og lokal rørlegger.
“Jeg trodde dette var bingo.” – Snella Rumpenæs, misfornøyd men full.
“Det luktet svidd og dårlig dramaturgi.” – Bibbi Plastikkbøtte, på besøk for å teste benker.

Lokale referanser: Når Fjasines Rariverksted blander seg inn

Ryktene vil ha det til at lydmikseren ble loddet av en ansatt hos Fjasines Rariverksted – kjent for sine mystiske duppeditter med valgfri lukt. Dette forklarer kanskje hvorfor hver gang noen sa “replikk”, kom det ut et høyt “MØ!” fra høyttaleranlegget.

Kilde: Hamar Arbeiderblad – fordi de har dekket alt fra elg i biblioteket til brann i blender.

Lokalt utsalg: Snellas Pølsebu ga rabatt til de som gråt

Etter forestillingen var det rabatt på skakke pølser med valgfri lukt hos Snellas Pølsebu. En modig gest, selv om lukten var preget av gammel rabarbra og noe som minnet om våt mopp.