Doner
Presentasjon av våre reportere
BLØRGILDA MUDGRUMBLE, Værobservatør og lokal klageinstans, Døljebotten
Inne på eit kjøkken som luktar av fuktig ved, tjæralukt og noko som kan ha vore ein sau ein gong i tida, møter eg Blørgilda Mudgrumble. Ho sit breibeint på ein skeiv kjøkkenstol, med kaffekoppen i eine handa og eit skeptisk blikk i den andre. Med vinden som ein fast bakgrunnstonar i stoveveggen, byrjar eg å grave fram historia hennar.
Navn, alder og bosted?
Blørgilda Mudgrumble, 67 år gamal og høglydt busett på garden “Rauklemyr Søndre” i Døljebotten – ein plass der snøen legg seg i mai og regnet aldri spør om lov. Fødd på same tunet, oppvaksen mellom søkkvåte ullstrømper og historieforteljingar som aldri heilt hang saman.
Hvordan vil du beskrive deg selv ut fra din personlighet?
Å beskrive seg sjølv var ikkje noko Blørgilda brukte mykje tid på, men svaret kom raskt og hardt som ei dør i trekken: Eit menneske laga av motstand, surkaffi og stillfaren staheit. Ho såg på seg sjølv som ein av dei siste som trudde på langsom tid, på vêrteikn i bjørkelauv, og på respekt for det skeive og slitne. “Eg er det du får når du gløymer å vatne ein blom, men han likevel klorer seg fast i bergsprekken.”
Hva driver du med på fritiden?
Fritid, i følgje Blørgilda, var noko folk i byane hadde funne opp for å skjule at dei ikkje gjorde noko nyttig. Likevel kunne ho ramse opp ei mengd gjeremål: registrering av regntype og -retning i notisbøker frå sekstitalet, strikking av sokkar så harde at dei kunne brukast til å slipe trebord, lytting til sveitte radiosendingar frå fjerne fiskebåtar, og ei nesten religiøs ivaretaking av bygdas gamle rykte og skrøner.
Hva er dine fremtidsplaner?
Framtidsplanar var ikkje noko Blørgilda kasta bort tida på. “Eg planlegg å bli verande,” sa ho, medan ho justerte skjerfet sitt som om sjølve vinden lytta. Planen var å halde garden på beina, halde motet i livet og kanskje ein gong for alle få kattane sine til å slutte å slåss under vedskjulet. “Alt anna,” meinte ho, “er overambisiøse byfantasiar.”
Er du for eller imot EU?
Ordet EU fekk henne til å sitje rakare, som om ho forventa eit åtak. Ho var imot, ikkje fordi ho hadde detaljkunnskap om alle traktatar og direktiv, men fordi ho meinte at folk som aldri hadde måka snø for hand, ikkje burde bestemme over folk som må. For Blørgilda var EU ein slags moderne utgave av storbonden – ein som stelte og styrte utan å forstå korleis ein får mjølk ut av ei halvvill geit.
Hva er din politiske orientering?
Politisk såg ho på seg sjølv som “skeptisk til alle som kjem kledd i dress og snakkar fort.” Ho hadde ikkje mykje til overs for verken høgresida eller venstresida, men hadde eit visst mjukt punkt for bygdelister, gamle protestparti og kva som helst som lukta av eigenrådighet og sjølvberging. “Så lenge dei ikkje rører vedstabelen min eller prøver å slå opp skilt på tunet, kan dei få halde på,” sa ho, med eit blikk som tilsa at det var lite sannsynleg.
Er det noe du ønsker å tilføye?
Før eg rakk å takke for meg, rulla Blørgilda skuldrene, som for å riste av seg samtalen, og la til: “Verden treng fleire som tåler å vere våte, slitne og gløymde – ikkje fleire som jaktar etter solskinn og likes.” Med eit kort nikk mot vinden som ulte gjennom glipen i døra, avslutta ho: “Alt viktig skjer når ingen ser på.”
Eg gjekk frå kjøkkenet hennar med støvlane full av gjørme, kaffilukt i jakkeforet og ein følelse av at eg hadde møtt noko ekte, skeivt og evig i den elles så glatte verda der ute.
Gunder Smørsnipp, Reisesekretær for katastrofale misforståelser og Tulleavisas eneste diplomatiske utsending med egg i skjortelomma
Å finne Gunder Smørsnipp i verden er litt som å finne en papirflykonferanse i et orkanrammet fyrtårn – uventet, upraktisk, men aldeles uunnværlig. I skrivende stund rapporterer Gunder for Tulleavisa fra sitt provisoriske kontor (en strandstol med et brodert FN-flagg over) på et ukjent hjørne av Flystralia (Australia).
Beskriv deg selv ut fra din personlighet:
Gunder Smørsnipp bærer diplomatiets fane høyt – men gjerne feil vei og uten stang. Med en utrettelig tro på at alle misforståelser kan løses med nok småkaker og forviklede formaliteter, navigerer han verdenskriser med samme ro som en katt på glattisen. Hans naturlige habitat er der hvor kartene slutter og diskusjonene starter, alltid med en alvorlig mine og et forvirret pass i hånda. Verdensomspennende forviklinger og smått absurde toppmøter er hans spesialitet.
Beskriv dine hobbyer:
Når han ikke er opptatt med å dekke diplomatiske fadeser, dyrker Gunder en lidenskap for å samle på ubrukelige reisedokumenter, som visumsøknader til land som ikke lenger eksisterer. Han arrangerer også uformelle «summit-spill» – en slags gjemsel-lek for bortkomne ambassadører – og sender postkort til feil adresser som en slags personlig kulturoffensiv. På en god dag kan han også sette seg ned med en gammel grammofon og lytte til nasjonalsanger som ble avskaffet før hans egen fødsel.
Beskriv dine fremtidsplaner:
I de kommende årene ønsker Gunder å etablere «Det Omreisende Institutt for Internasjonale Forviklinger», en flyttbar think tank hvor foredrag som «Når Både Kart og Kaffekopper Lyver» og «Hvordan Gå Seg Vill Under En Statsbankett» skal være på pensum. Han planlegger også å sette verdensrekord i «Antall feilaktige boardingforsøk i løpet av én uke», en tittel som krever en kombinasjon av dårlig dømmekraft og formidabel fysisk utholdenhet.
For eller imot EU?
Når temaet EU nevnes, justerer Gunder slipsnålen formelt og svarer som en ekte diplomat uten å svare i det hele tatt: «EU er en strålende idé, forutsatt at alle møter presis, alle får kaffe, og ingen roter med nasjonalflaggenes rekkefølge på buffébordet.» Praktisk talt betyr dette at han er for, men gjerne på en såpass forvirret måte at ingen egentlig kan sitere ham korrekt.
Politisk orientering?
Politisk sett plasserer Gunder seg solid i kategorien «Moderate Forviklingsrealister» – et ståsted som forsøker å balansere altfor grundige prosedyrer med en oppsiktsvekkende mangel på sluttresultater. Hans credo er enkelt: «Ingen avgjørelse uten minst tre misforståelser først.»
Noe du ønsker å tilføye?
Gunder insisterer på å tilføye at han for tiden arbeider med å få anerkjent «Det Internasjonale Året for Mistede Paraplyer» i FN-systemet, og at han nylig ble utnevnt til æresmedlem i Den Midlertidige Komité for Overfylte Bagasjehåndtak (en organisasjon han selv grunnla ved et uhell på en bussterminal i Øst-Surinam).
Skulle De ønske å følge Gunders videre eskapader blant internasjonale konferansebord, venter alltid en kopp lunken konferansekaffe og et feiltrykt navneskilt et sted der ute i verdens stadig mer forvirrede korridorer. 🌍
TORGNY BRØLTEBLÆST, Kulturreporter (ufrivillig) og fast indignert skribent i Tulleavisa
Å intervjue Torgny Brølteblæst er som å slippe en flaskepost ned i en foss – dramatisk, uhåndterlig, men forunderlig lærerikt. Vi møtte Torgny på en hard, knirkete pinnestol i foajeen på Grukkefjellens Kulturfjøs, hvor han slo an tonen med et sukk så tungt at selv de slappe broderte gardinene flagret.
0: Start med navn, alder og bosted
Torgny Brølteblæst, erklærte han med brystet hevet som en haltende påfugl. 68 år, stolt og fastboende i selveste Grukkefjellet (Suldal), “der kultur dør og gjenoppstår annenhver torsdag,” som han selv formulerte det med et sardonisk glis.
1: Beskrive deg selv ut fra sin personlighet
Å beskrive Torgny er som å forsøke å henge opp en våt sekk i motvind. Han er mildt indignert til enhver tid, som en kirkegjenger på julaften som oppdager at de har fjernet “Deilig er jorden” fra programmet. Hans personlighet? En slags evig blanding av ømt raseri, nostalgisk vemod og en konstant beredskap for kulturelle katastrofer, stort som smått. “Eg har aldri vært på eit arrangement utan å føle meg både krenka og rørt – og det er slik eg veit at eg lever,” betrodde han med et blikk som kunne vekket skyld i en sau.
2: Beskriv dine hobbyer
Når det kommer til hobbyer, lister Torgny dem som en general med slagplan: Å være indignert over moderne scenelys (“Det ser ut som nokon har sølt konditorfarge over publikum”), riste på hodet over sure kordamer (“Som min gamle dirigent Doffen Rødnese sa: Når alt blir vibrato, er det ingen som synger tonen!”), samt å besøke revyer og festivaler kun for å påpeke hvordan alt var bedre før folk begynte å bruke headset i kor.
Han nevner også en aldri avsluttet karriere som korist – en karriere som strandet en skjebnesvanger kveld i 1987 da spotlyset brast, og Torgny falt av scenen med en knusende akkord.
3: Beskriv dine fremtidsplaner
Fremtiden? Torgny stirrer ut i luften som om han prøver å se den komme trampende ned kulturstien. “Planen,” sa han, “er å halde stand. Å stå i stormen av plastikkoperaer, TikTok-teater og fargelys, og rope til dei siste ekte tonane før dei druknar i bassbrøl og dry ice.”
Han har også hemmelige planer om å skrive bok: “Kordamer, kulturfjøs og katastrofar – ein memoarbok om å overleve kulturelle overgrep på bygda.” Men som han sier: “Eg må berre kome over traumet frå ’89 først, då eg såg ein einaktar spelt med laserpistol som rekvisitt.”
4: For eller imot EU?
På spørsmålet om EU spratt Torgny frem som en veltet katt i regn. “Imot!” buldret han. “Kultur kan ikkje standardiserast som brunost og plastegg! Skal me få EU-sertifisert korpsmusikk neste gong også? Nei takk. Me skal ha skeiv takt og heimelaga hornmusikk, slik som bestemor ville hatt det.”
5: Politisk orientering?
Politisk er Torgny som en orkide i et garasjesalg – han passer ikkje heilt inn. “Eg stemmer på kva parti som lovar å fjerna laserlysshow frå bygdekulturhus,” forklarer han. “Eg trur på fellesskap, dugnad og ekte kulturutøving – ikkje på Netflix-fest og ‘happenings’ i fjøra.”
Han sukker tungt, som om hele verdens åndelige forfall hvilte på skuldrene hans. “Eg er for folkedans og mot ansiktsmaling på festival.”
6: Noe du ønsker å tilføye?
Til slutt, da intervjuet egentlig var ferdig, lente Torgny seg frem, hevet et skjevt øyenbryn og la til:
“Eg vil berre seia at om nokon der ute planlegg ein revy med ballonger, konfetti og playback – eg kjem. Og eg kjem ikkje for å klappa.”
Han reiste seg opp fra stolen med en knirkelyd som hørtes ut som en protesterende bratsj, trakk lua hardt ned over ørene og trampet ut i kvelden, som en vredens gjøk på vei mot neste kulturelle frontlinje.
Bibbi Plastikkbøtte, testansvarlig og smellfeit på kvitteringer
Det er en råkald formiddag i Tulleavisas nedstøvede kjellerlokale da vi møter Bibbi Plastikkbøtte (52), opprinnelig fra Fjøsnese (Farsund), nå bosatt i en overfylt 3-roms på toppen av et borettslag i Gørrnes (Grimstad). Med en termos kaffe i den ene hånden og en plastpose full av mislykkede impulskjøp i den andre, er det ingen tvil: Bibbi har ankommet.
Hvordan vil du beskrive deg selv ut fra din personlighet?
Bibbi trenger ikke tenke lenge. Hun er kranglete på den hjelpsomme måten – typen som klager på en mikrobølgeovn mens hun tilbyr seg å hjelpe deg med å skrive reklamasjonsbrevet. Skepsisen hennes er konstant, som en svak dirring i rommet, og kombinert med en grenseløs kjærlighet for hverdagsdrama gjør det henne til Tulleavisas mest fryktede forbrukerjournalist. Ikke fordi hun bjeffer høyest, men fordi hun vet nøyaktig hvilke skruer hun skal skru på for å få alt til å rakne.
Hva driver du med på fritiden?
Hobbyene hennes? “Testing under tvil,” som hun selv kaller det. Bibbi har en egen evne til å gjøre alt fra å smøre seg inn med mistenkelig duftende fuktighetskrem til å prøve gressklippere på naboplener til en form for folkeforskning. Når hun ikke pakker opp nettbestillinger hun egentlig ikke husker å ha gjort, elsker hun å se “TV2 hjelper deg”-repriser og skrive passive-aggressive notater til styret i borettslaget. Av og til, som en personlig fornøyelse, prøver hun å få Hønk Fjertvik, redaktøren hennes, med på “felles-tester”. Så langt uten hell, men som Bibbi sier: “Strategier utvikles over tid.”
Hva er dine fremtidsplaner?
Når praten kommer inn på fremtiden, trekker Bibbi på skuldrene. “Overleve” virker å være hovedmålet. Men innerst inne drømmer hun om å skrive en bok: “Forbrukerfeil: En selvhjelpsbok for folk som burde vite bedre.” Alternativt å få egen spalte i lokalradioen, hvor hun kunne lese opp klagebrev med dramatisk innlevelse. Hun sikter ikke nødvendigvis høyt – men hun sikter alltid presist. Og aller øverst på lista? Få Hønk til å bli med på en testweekend for multifunksjonelle soveposer. Bare “for jobbens skyld”, selvsagt.
Er du for eller imot EU?
Bibbi rynker på nesa som om noen har tilbudt henne gammel yoghurt. “Imot,” kommer det kort. Ikke av dyp politisk analyse, men fordi hun mener alt som virker for smurt og sømløst antakelig skjuler noe lugubert bak fasaden. “Jeg stoler ikke på organisasjoner som får alt til å se enkelt ut,” sier hun. “Det minner mistenkelig om bruksanvisningen til den selvvannende blomsterpotta som nesten drepte pelargoniene mine.”
Hva med politisk orientering?
Bibbi er som et levende utsnitt av norsk lokalpolitikk anno 1994: småskeptisk, distré venstresosial, men med enkelte utbrudd av konservativ raseri når hun møter nyvinninger som digitale kvitteringer eller automatisk kortbetaling på parkeringsautomater. Hun plukker politikk på samme måte som hun plukker tilbudsvarer: basert på pris, magefølelse og hvem som roper høyest på lokalnyhetene.
Noe du ønsker å tilføye?
Før intervjuet er over, griper Bibbi blokka og dytter den bestemt mot oss: “Skriv at jeg alltid tester produktene under ekte forhold,” sier hun. “Som da jeg måtte avbryte en Bluetooth-test fordi Hønk påsto det luktet brent plast på kontoret. Det var ikke plast – det var lidenskap i fast form.”
Så ler hun høyt, pakker sammen restene av en halvspist ferdigpotetmos, og forsvinner ut døra, som en småparanoid forbrukerhelt i kamp mot alt som lover for mye.
GUFFEN TURLIEN, Reiseekspert (ufrivillig) og distriktsvandrer i evig eksil
Det var en slags dag for kaffegrut og bortkomne busstabeller da vi møtte Guffen Turlien, 58 år ung på en gammel måte, for en samtale om livets skeive marsj. Bostedet? Det kan diskuteres, men for øyeblikket er det en forblåst husmannsplass et stykke nord for Furteskogen (Førde), der myggen har førsterett på all offentlig grunn.
– Hvordan vil du beskrive deg selv ut fra din personlighet?
Det lukter svakt av bekymret lærveske og nedstøvede kart når man sitter i nærheten av Guffen. En livstrett livsnyter, sier de som kjenner ham, en fyr som tror på stillheten i et ubetjent billettkontor mer enn på fremtidsoptimisme. Han bærer på en tung, men vennlig melankoli – som en termokanne man vet har sett bedre dager. Guffen ler ofte, men sjelden på steder folk forventer det. Han rusler seg frem gjennom tilværelsen med en urokkelig overbevisning om at alle ferger man trenger, enten har gått for ti minutter siden eller sluttet å gå i 1998.
– Hva er dine hobbyer?
Hobbyer, ja. Guffen er en mann som kan bruke fire timer på å finne den perfekte steinen å sitte på. Han elsker gamle jernbanestasjoner der roser prøver å vokse gjennom sprekkene i perrongen, brusautomater som virker bare etter klokken ett, og bygdekaféer der menyen skifter avhengig av hvem som hadde med seg restemat. Når ikke føttene hans fører ham viljeløst rundt i Norges glemte hjørner, er han også aktiv i Norsk Mårhundforening, hvor han inntil nylig var nestleder – en tittel han mistet etter å ha sovnet under årsmøtet i Grendekroa på Snurrevold (Suldal).
– Hva er dine fremtidsplaner?
Fremtidsplaner, humrer Guffen, er som ukrutt på en rasteplass: De spirer uansett hva man vil. Han planlegger å reise mer, gå seg vill på stadig mer utilgjengelige steder, og lete etter gamle fergeleier som finnes på kart, men ikke i virkeligheten. Det ryktes også om et prosjekt med å dokumentere Norges mest neglisjerte utedoer – et livsverk som skal hete “Der vinden aldri slår feil.”
– For eller imot EU?
Når temaet EU kommer på bordet, trekker Guffen pusten som en som akkurat har åpnet en pose med svært gammelt knekkebrød. “For komplisert til kaffeprat,” mumler han. Men skal han først velge, heller han mot å være imot – ikke av prinsipielle grunner, men fordi han engang gikk seg bort i en fransk rundkjøring og mener slike fellesprosjekter alltid ender med mer surr enn sirup.
– Politisk orientering?
Politisk sett er Guffen en lojal stemmesanker for “Sundagsstengt-partiet”, et fiktivt initiativ han selv har grunnlagt, hvor målet er å bevare stillheten, stenge storsentre og få folk til å gå seg mer vill i eget nærmiljø. Han veksler ellers mellom småpartier som synes mest opptatt av potetdyrking, gamle telefonkiosker og å få tilbake nattoget til Døselund (Dovre).
– Er det noe du ønsker å tilføye?
Som en fotnote, kastet bak skulderen mens han pakket sekken sin feil vei, nevnte Guffen at han søker etter noen å dele termos med – helst en som kan kunsten å smøre brødskiver sakte, i stillhet, på en fjellknaus der ingenting skjer, og alt er perfekt.
KJÅKVALD LANGTRÅKK, Senior-sprettballskribent og snøballkommentator
Det var ein klarvåt formiddag på Bøgdabru Stadion då me fekk tak i Kjåkvald Langtråkk, 57 år, fastbuande på Vesle-Fleskebekken, eit par steinkast og ein traktorkøyring unna sentrum. Den lunefulle senior-sprettballskribenten kom ruslande mot oss med ein halveten vaffel i eine neven og ei håndfull notatark i den andre, full av kakesmular og entusiasme.
– Kan du beskrive deg sjølv ut frå personlegheita di?
Å beskrive Kjåkvald er som å prøve å måle vindretninga med ein kjøtthakke: lite presist, men frykteleg moro. Han er ein særs oppkava kar, alltid i ferd med å gjere eit stort nummer ut av dei minste hendingar. Når eit barn mistar ei vott på snøballbanen, kan Kjåkvald finne på å arrangere spontan vottrednings-ceremoni med fanfarar frå munnspel. Med eit språk farga av gamle uttrykk, lokale anekdotar og ei enorm tru på at alt kan bli dramatisk om ein berre kallar det ein «skandale», held han bygdas sportsliv i konstant beredskap.
– Kva er dine hobbyar?
Når Kjåkvald ikkje er ute og dekker sprettballfinalar eller snøballkastmeisterskap, finn du han anten ved vaffeljernet (han har fem i bruk på same tid under festivalar), på veterantraktortreff, eller i eit glovarmt klubbhus, der han held foredrag om «gløymde lokale cupfinalar frå 1950-talet». Han samlar på gamle traktordekk og har ei eiga notisbok for rare dommaravgjerder frå 3. divisjon.
– Kva er dine framtidsplanar?
Framtida til Kjåkvald ser ut til å vere nøye oppteikna i ein lommelys-blinkande perm merka «Store Planar». Der har han skrive ned prosjekt som «Verdas lengste vaffelstafett», «Snøball-VM på grasføre» og «Traktor-OL i bakkeslepe». Ambisjonane er høge som Øvre-Granåsen ved siste snøfall.
– Er du for eller imot EU?
Når det kjem til EU, trekk Kjåkvald pusten djupt og held ein smått poetisk tale om «kva me mister når vaflane våre blir standardiserte og traktorhjula blir målt i millimeter i staden for tommar». I korte trekk: Han er skeptisk. «Me har klare reglar her i bygda frå før av,» meiner han, «og dei er mykje betre når dei er skrivne bakpå ein kaffiserveringsduk på gamlehjemmet.»
– Kvar ligg du politisk?
Politisk sett plasserer Kjåkvald seg i kategorien “praktisk anlagt gjerde-sittar.” Han meiner folk flest burde få «meire å seie om både snøbrøyting og idrettsarrangement», men elles held han seg til den gamle regelen om at «det viktigaste er at folk har vaflar og traktorane startar på første drag».
– Er det noko du vil tilføye?
Med eit breitt glis og eit vaffelhjerte halvvegs inn i kjeften, insisterte Kjåkvald på å legge til at han jobbar med eit nytt initiativ: «Fleirkulturell sprettballturnering for folk som aldri har kasta ein ball før.» Og som han sa med eit blunk: «Alt kan bli sport, berre du har nok folk som roper på sidelinja.»
Hønk Fjertvik, Sjefsredaktør i Tulleavisa
Det er en vindfull formiddag i Slufsebygd (Seljord), og bak et gammelt mahognibord, dekket av kaffekopper, blyantstubber og et utklippsarkiv som kunne gitt en lokalhistoriker grått hår, sitter Hønk Fjertvik. 59 år gammel, bosatt i en rønne med skeiv pipe og dobbel isolasjon mot sunn fornuft, innerst i Grøftebakkane (Gjøvik).
Beskriv deg selv ut fra din personlighet
Å be Hønk beskrive seg selv er som å spørre en ku hva den synes om gress. Han trekker på skuldrene og sier med en oppgitt latter at han er “ei blanding av et lettantennelig bål og en rusten trillebår – full av gamle historier og alltid klar for å velte.” Folk i bygda sier han er småbitter, overentusiastisk og ubegripelig sta, men med et hjerte som banker hardt for både de store sakene og de små ubetydelige trivialitetene. «Som gamle Sverre på Møkstad pleide å si: ‘Man skal ikke kimse av en vindfull utedo, den kan blåse liv i gamle drømmer.’»
Beskriv dine hobbyer
Når Hønk ikke roter i lokale skandaler som «vaffelkriser» og «sau på avveie», finner han sin sjelefred i aktiviteter de fleste andre forlot på 60-tallet. Han samler på tomme kaffeposer, skriver sinte brev til fiktive embedsmenn, og driver med droneflyging – noe som alltid ender med en blanding av panikkrop og ublide nødlandinger i andres hageflekker. Han har også en forkjærlighet for å lese gamle postlister og å dikte opp sine egne lokalværvarsler: “I kveld trekker tåka seg som en strikk i vask, så best å holde katten inne.”
Beskriv dine fremtidsplaner
Planer, ja. Hønk har en hel haug, pent stablet i skuffen merket “Når det roer seg”. Han drømmer om å utvide Tulleavisa til å dekke hele landet, helst ved hjelp av en skranglekasse av en varebil og en diktafon fra 1987. I tillegg vurderer han seriøst å åpne en kombinasjon av museum, kafe og bruktbutikk, hvor man kan få en kopp kruttsterk kaffe og en gratis dose livsfilosofi med på kjøpet. “Alt mens Radio Fjøla (lokalradioen) durer i bakgrunnen og folk kan klage på været slik Gud hadde ment det.”
For eller imot EU?
Når temaet EU kommer opp, blir det straks liv i leiren. Hønk lener seg tilbake, sutter ettertenksomt på en tannpirker og erklærer: “EU? Pøh! Jeg er for lokal dugnadsånd, hjemmebakt lefse og reglement skrevet på servietter – ikke glansede pamfletter fra Brussel!” Med andre ord: kraftig imot, på det mest poetiske vis.
Politisk orientering?
Politisk sett, plasserer Hønk seg omtrent som en løs fjøl i en fjøsvegg – godt plantet på bygdas egen kompassrose, hvor sentrum, venstre og høyre er byttet ut med “Sunt Bondevett”, “Gammelt Grums” og “Tålelig Skepsis.” Han mener at hvis det finnes en parti for folk som synes statsbudsjettet burde prioriteres etter hvor mye fjorårets snømengde irriterte dem, så ville han vært partileder.
Noe du ønsker å tilføye?
Avslutningsvis ønsker Hønk å påpeke at han personlig mener kaffe skal være så sterk at den kan løfte en gammel kjerre opp bakken, at alle kommunemøter bør starte med trekspillmusikk, og at livet blir langt mer levelig hvis man tar alt med en klype salt – og en neve smørstekt løk. “Og husk,” humrer han mens han peker med blyanten, “ingen god historie begynner med at noen tok til fornuften.”