Røyk, revy og ruiner – kulturskandale i Torsketrappa (Halden)

Av Torgny Brølteblæst, vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade.

Åpningslinje:
Så satt vi der i Torsketrappa, klare for kultur, og ingen ante at det ville ende i røyk, regnvann og resignasjon.

Sted:

• Valgt stedsnavn: Torsketrappa (Halden)
• Begrunnelse: Fordi det ligger i Halden og lukter lett av sild og sceneteknisk nedprioritering.

Kildevalg lokalavis:

Kilde: Smaalenenes Avis – fordi hvem andre dekker dramatisk mikrofondød på kulturkveld?

Artikkelinnhold:

Torsdag kveld i Haldenstrupen. Regnet falt som et mislykket crescendo, og i Torsketrappa Kulturforum var det dekket til storrevy med tittel “Lys i løyndom og lumbago”. Publikum hadde strømmet til, iført regnfrakker og en blanding av forventning og frykt.

Det tekniske dramaet: Når mikrofonen sprakk og alle måtte mime

Allerede i åpningsnummeret “Takk for alt, teglstein” sprakk hovedmikrofonen med en lyd som minnet om et ekko fra en gråtekone på campingplass. Lydteknikeren, en viss Runkar Vebbestad, ble observert i full panikk mens han ropte “Det er for mye bass i buksa!”. Etter dette måtte skuespillerne mime resten av første akt til en forhåndsinnspilt kassett.

Publikum: Fra vantro til stående applaus

Det er et mysterium at publikum ikke forlot salen i protest, men haldenserne er tydeligvis vant til kamp. Da sceneteppet ufrivillig revnet og avslørte at kulissene besto av hagemøbler fra Europris, klappet en eldre herre taktfast og ropte: “Det her ær kunst, dær!”.

Torgnys traume fra en revy i 1983 med samme tema

Jeg fikk en umiddelbar flashback til “Rim og Rullator” fra 1983 i Sarpsborg, der alt går galt fordi noen la manus i brødristeren. Det samme energiske kaoset preget Halden denne kvelden, med dansenumre som minnet mer om fluktforsøk fra regimet enn koreografi.

Skuespillere med revmatisk mot og flakkende blikk

Særlig Børdi-Anna Fjæresnurp (65) imponerte med sin tolking av “Postkassedama” – et nummer hvor hun balanserte en rullator, to konfektesker og det lokale postnummerkartet. Hennes monolog, ispedd hostekuler og spontan poesi, rørte meg til å måtte skifte batteri i høreapparatet.

Lys og lyd som fra en drøm du ikke husker

Lyssettingen ble styrt av en lokal konfirmant med migræne, og det var således ikke unaturlig at spottene pekte konsekvent mot veggen bak scenen. Lydmiksen minnet om innestengt trommemarsj i kjeller.

Internt kaos: Røykmaskin på avveie

Et av de mest dramatiske øyeblikkene kom under den såkalte “romantiske” scenen i fjerde akt. Røykmaskinen, som ifølge programmet skulle “symbolisere drømmens uklarhet”, satte seg fast i åpen modus og fylte salen til bristepunktet. Fire publikummere krøp ut på alle fire og ble behandlet for svidde nesehår.

Replikk som rystet rommet:

“Eg elskar deg, men berre når det er dugnad!”

Avslutning med tonefall og tarmlyd

Finalen, en sang kalt “Kompost og kjensleliv”, ble fremført med så mye tremolo og magesus at publikum trodde det var jordskjelv. Da sceneteppet slutt falt (av seg selv), var det som å høre et feleorkester med bæsj på buen.

“Så hva lærte vi av denne seansen i Torsketrappa (Halden)? At alt kan gå galt, men med nok røykmaskin og lite selvinnsikt – blir det kultur.”