Serve, syltetøy og skli-finale – bygdetennis på Vasskanten Stadion!

Av Kjåkvald Langtråkk utskremt medarbeider med sterk vaffeltrang
Det låg ei søt lukt av nyslått kløver og lett morken fjøsskjorte over Vasskanten denne søndagen, medan småskya trekk drog over åskammane som ulltuster på rømmen. Traktorane stod skeivt parkert som eit slags monument over sein lørdagskveld, og gamle Lina Slangeskott satt klar på benken med ein paraply i eine handa og ein liter rømme i den andre, klar til å arrestere både dommar og deltakara på usynlege regelbrot.
Bygdetennis, for dei som ikkje veit, er ein nobel idrett der ein slår ein fillete tennisball att og fram over ei netting som stort sett held på å dette ned, på ein bane som oftare består av mold, smågrus og gamle knottspor enn av asfalt.
I dag var det finale i Vasskanten Open, ein tradisjon som går heilt tilbake til 1967 då Olav “Røykpinnen” Bekkevoll meinte dei like godt kunne bruke hesjetråd som nett.
I den eine kroken stod Ingjerd “Dundringa” Fossum, kjent for serve som har knekt fleire brilleglas enn ho har skåra poeng. I andre enden, selvutnemnt favoritt: Ola “Skoft’n” Lyngås, som sverga til sin spesialteknikk: underarmsserve frå kne-liggande posisjon.
Det var ikkje langt inn i kampen før ballen forsvann ut i elva, dommaren datt i ein brenneslebekk, og ein av tilskodarane måtte hentes ned frå eit bjørketre etter å ha forsøkt å fange ein feilserver med hua.
Drama!
Ingjerda leverte ein serve som spratt på ein stein og endte opp i kaffekoppen til fru Løvstrand, som berre mumla: “Typisk, detta.” Samstundes sklei Ola så heftig i ein moldklump at han utførte ein piruett som fekk gamle turnarar til å gråte av misunning.
Finalen måtte avgjerast ved “første som ikkje brekker racketen”, og det vart – til publikums jubel og raseri – Ingjerd Fossum, då Ola fekk krampe i bicepsen medan han henta ball i bringebærkjerringa.
Analyse
Gamle kjenningar hugsar sjølvsagt den sagnomsuste Fuktighetsfinalen i 1983 (Kilde: Vasskanten Tautrekkarlag & Tenniskomité – www.vasskantenstrupar.no/finaletjafs-83), då Arne “Knottas” Drevsjø vant etter at motstandaren drukna ballen i ei bøtte med mjølkevatn.
Dei lærde strides framleis om bygdetennisens storheitstid var under Tangtrøkket i 1997 eller Rypesleppet Open 2005, men einskilde meiner sporten aldri var betre enn då dommaren dømde bort heile finalen grunna “generell slapp haldning”.
Avslutning
Som Guttorm Vindskeiv sa det, medan han balanserte på ein smørblomst og plukka sigarettstump frå graset:
“Bygdetennis, ja… Det er som eit godt rakafisklag: du veit aldri om du vinn, spyr eller giftar deg med dommaren.”
Kommentarar frå nettet:
- “Tennistøflus69”: “Dette var ikkje tennis. Dette var moldkrig! Skandale!”
- “RacketReidar87”: “Fossum brukte ulovleg lang racket. Sett det før på Vasskanten – ALT er lov der.”
- “Vassbaluba23”: “Dommaren var svigerfar til Fossum. Svik og samrøre!”
- “GrusGunnar”: “Typisk Ola å klage på molden. Han klaga på lyngen i 2012 og!”
- “HeimertHelle”: “Bygdetennis? Dei klarer ikkje engong å stave serve rett!”
- “Snåttmor88”: “Skulle heller arrangert strikkhopping frå mjølketankar. Mindre skader.”
- “RuskRagnar”: “Var det dette kommunen brukte kulturmidlane på? Fy!”
- “BringebærBjørg”: “Mold er ein del av gamet! Sutrekoppar!”
- “KjempeKnerten99”: “Såg betre teknikk på klassetur i 1979, og vi hadde ikkje eingong ball.”
- “Fjøslina12”: “Dette minner meg på at eg må klippe plenen. Herregud for eit rot.”