Torgny refser teknisk kollaps på Drammenstein: knirkende gulv, røykmaskin-fiasko og nostalgisk 80-talls-traume.

Av Torgny Brølteblæst – vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade

Innleiing

Så satt vi der i Drammenstein, klare for musikkmagi, og ingen ante at det ville ende i knirkende gulvbord, raslende revyrekvisitter og Torgnys gamle traume fra ’83 som brast fram i all sin gru. Publikum hadde knapt rukket å finne rytmen før spotlysene slo seg av og teknikerne løp rundt som kyr i tåke. Det var som å være midt i en sveisejobb uten vernebriller – blendende varmt, iskald panikk og gnister som fløy hit og dit. Scenen, som etter sigende skulle bære to av landets største artister, vaklet mer enn Torgnys skjelvende kne under første tone. Forventningene var skrudd til elleve, men teknikken var skrudd ned til null, og gjestene sto like hjelpeløse som lutefisk i varmekablene. Velkommen til kulturkollaps på Drammenstein!

Det tekniske drama på Drammenstein

Teknisk ansvarlig hadde visst aldri hørt om lydtest, for scenegulvet sviktet før første akkord. Ledninger lå i kryss som om en overivrig blindgjenger hadde lagt dem – uten sikring. Mikrofoner pep, sprakk og blåste ut korte raketter av statisk støy. Røykmaskinen hostet mer enn den inhalerte, og spotlightene flakket som gjerrige julelys. Da Bjørn Eidsvåg endelig fikk festa strengen til gitaren, holtra gulvbordet under ham, og hele scenen ga fra seg en knotete klang som fikk selv ham til å trekke på smilebåndet i vantro.

Publikum fra vantro til stående applaus

Mangfoldet var imponerende: pensjonister med krykker, studenter med sovepose og småbarn med ørepropper. Først stirret de i vantro mens teknikerne mimer «scenery switching». Så, da Tjøstheim omsider slo an første tone, reiste de seg – ikke i begeistring, men for å se om gulvet ville falle gjennom. Men kulturtrangen vant: de stampet takten, brølte der sangen sviktet og lo da røykmaskinen hostet. Som en stående applaus uten omlag, men med mer nøling og stirrende blikk enn jubel.

Torgnys traume fra 1983 gjenoppstår

I ’83, under Fjøsnissen-festivalen, opplevde Torgny mikrofonkollaps for første gang. Da pep mikrofonen seg fast i Eidsvåg-stil og sendte elektriske rykninger gjennom armen. Han husker fortsatt den metalliske smaken i munnen og lyden av egen blodpuls som trommet sterkere enn trommesettet. Denne kvelden i Drammenstein trengte han bare lukke øynene for å høre fortiden skrike.

Lydnivå og kor-dissonans

Et kor av lokale amatører skulle forsterke hovedakterne, men endte opp som et surmaget fuglekor som krasjet med hver tone fra scenen. Lydmikseren, som tydeligvis var blakk på kaffe, hadde slått av kompressorene, så selv en hvisken ble til jordskjelv. Kor-repetisjonene ga ekko som fikk salen til å riste. Da dirigenten ropte «fine fellessanger», hørtes det som en misforstått opera prøvespilling i en låve.

Bakromspanikk og byråkratisk blues

I kulissene rådet kaos: produsenten kysset kontrakten i sinne, mens kulturkontoret påpekte at arrangementet manglet både brannvakter og papirer. Kommunens kasserer gråt stille i et hjørne, overbevist om at budsjettrammene var i ferd med å sprenge Desibel-forskriften. En lokal byråkrat småløp med en perm som ble tømt over gulvet som konfetti, mens resten av teamet prøvde å få tak i en reservedel til røykmaskinens kontrollpanel.

Torgnys kulturråd for Drammenstein

1. Støvler, ikke hæler – når gulvet skriker, må du stå støtt
2. Ørepropper – for å skåne ørene og traumer
3. Langermet skjorte – røyksøl og kald trekk
4. Svettehåndkle – tørk latter- og tåreflommer
5. Gassmaske – karbonkopplukt fra røykmaskin
6. Flesjepumpe – mot knekkelyd-sjokk
7. Headset med klar lyd – hør deg selv gråte
8. Neseplugg – fjerne røykstøv
9. Sittepute – benker som hyler
10. Psykisk førstehjelpskit – minner fra ’83 kan gjenoppstå

Avslutning

Med hele Drammenstein som ett sveisehjørne, skinte det klart at landets største artister ikke er garantert feilfri forestilling når teknikken sover på vakt. Publikum dro hjem med knuste forestillinger, men med historier som vil leve lenger enn en punktert røykmaskin. Det apokalyptiske kaoset minnet oss om at ekte kultur ikke krever perfeksjon, men mot til å kle av seg bak lyskasterne. Så hva lærte vi? At alt kan gå galt, men med nok røyk, pinlige sitater og lite selvinnsikt – blir det kultur.

Kilder
Kilde: Drammens Tidende – fordi hvem andre tør skrive om knirkende scenegulv i Drammenstein?

TikTok/Reels-oppsummering
«Dualität-kaos i Drammenstein: røyksvikt, knirkende gulv og Torgnys 80-talls traume vekkes til live!»

CTA
Vil du oppleve sceneknirk live? Meld deg på vårt «Knirkekor»—syng med oss mikrofonsprengning i morse–kode!

Forfatterbio
Torgny Brølteblæst er en halvpensjonert vokalist og kulturanalytiker med en nese for surt kor, svak spotlight og nostalgiske traumer fra 80-tallet. Med poetisk indignasjon og sveisebriller i beredskap, jager han tekniske kulturfiaskoer landet rundt og serverer deg historier med dramatisk brodd.