Av Svenno Susebrak – frilansskribent med svak hørsel og sterke minner frå 1958.

Når frivilligheten blir et byråkratisk mareritt i Knirkedal

I en tid hvor verden skulle trenge mer varme og hjelp, sitter Frivillighet Norge – eller “Troll bataljonen”, som de kalles i Pjuskeby – fast i en evig runddans av møter, kakepauser og uendelige rundskriv. I Knirkedal, hvor postmannen Svenno Susebrak pleide å levere brev med et smil og et nikk, har denne byråkratiske tåken lagt seg som et kaldt teppe over det en gang så levende frivillige engasjementet.

Det er som om idealene har blitt spist opp av skjemaer, regler og et papirarbeid som vokser høyere enn de gamle eiketrærne ved Surrehaugen. Lokale ildsjeler roper, men det er som om stemmen drukner i en larm av PowerPoint-presentasjoner og møteinnkallinger som aldri blir lest. Kaken på kaffebordet smaker bittert for de som husker da dugnad betydde ekte fellesskap.

Rundskriv, kaker og taushet – frivillighetens nye paradoks

Hvor ble det av de enkle håndslagene? Den varme samtalen over gjerdet? Nå diskuteres det strategier i møter som kunne fått selv den mest tålmodige til å gjespe. Rundskriv sendes rundt som postkort fra en annen tid – ingen leser dem, men alle mottar dem. Og kakepausene? De er så viktige at de nesten tar mer tid enn hjelpen som faktisk skal gis.

I Trolldalen, der frivilligheten en gang blomstret, ser Svenno folk som sitter tungt i kontorstoler i stedet for å gjøre en forskjell. Byråkratiets skygger truer med å kvele det ekte engasjementet – mens papirene hoper seg opp som snø i en lang vinter.

Ting Svenno tok med seg fra frivillighetskrigen i Pjuskeby:

“Frivillige drukner i skjemaer, ikke i oppgaver.”
“Møter med agendaer som ingen forstår, men må gå på likevel.”
“Kakepauser som overskygger viktige diskusjoner.”
“En tapt tid der ingen lytter til folket.”
“Hvor ble det av hjertene som slo for fellesskapet?”

“Frivillighetens hjerte slår svakere i Troll bataljonen”

Britt-Bente fra Seniorkoret, som har sett dugnadens gullalder, sier det slik:
“Det var tider da vi jobbet sammen med et smil og fikk ting gjort – nå sitter folk fast i møter som aldri tar slutt.”

Morten på Coop Bygg nikker samtykkende og legger til:
“Det er som om frivilligheten har blitt en jobb uten fri – men uten lønn eller mening.”

Svennos kommentar – Kven bestemmer kva som er hjelp?

Er det rundskriv og PowerPoint som definerer frivilligheten nå? Eller er det de stille menneskene som faktisk gjør en forskjell? Når kakepauser og papirarbeid får dominere, har vi mistet selve kjernen. Kanskje er det på tide å stille spørsmål ved systemet som skal hjelpe, men som i stedet kveler hjertene som slår for fellesskapet. Kven skal egentlig ha makta over frivilligheten? Og hvorfor virker det som om alt blir vanskeligere når det skulle vært enklere?

Dette var ikkje dugnad. Dette var eit angrep på fellesskapet.

Når byråkratiet tar overhånd, forsvinner menneskene som ga dugnad mening. I Knirkedal og Pjuskeby, der historiene om ekte innsats ble fortalt rundt bålet, sitter Svenno og stirrer ut i tåka. Stillheten skriker, og det er ikke lenger en sang – men en stille protest mot tidens tann og myndighetens papirflyt.

Nå er det tid for handling!

Send inn dine egne historier om frivillighetens triumfer og tragedier! Ring, skriv, rop ut mot rundskriv og møter som stjeler tiden. Del denne artikkelen med alle du kjenner – la oss sammen blåse liv i dugnadens gamle glød før den slokner helt!

Om forfatteren:
Svenno Susebrak (72) er frilanskulturreporter med høgt blodtrykk og lav toleranse, kjent for sine poetiske tirader fra Plaststolen utenfor Meny i Knirkedal.

Troll bataljonen kveler dugnadens hjerte i Pjuskeby. Svenno fikk hodepine av møter og rundskriv. Les før du melder deg på neste dugnad.