Graffiti og gledesbrøl – eller bare bråk? – SmåttOslo på kanten

Av Torgny Brølteblæst, vokalist på midlertidig pensjon og kulturanalytiker med lang nese og hørselskade.

Så satt vi der i SmåttOslo, klare for kultur, og ingen ante at det ville ende i røyk og spraybokser på ville veier. Jeg snakker om den etterlengtede gatekunstfestivalen som skulle sprute farger og begeistring ut over bydelen, men som i stedet sprutet tekniske problemer, sur smell og et kaos som ville fått selv den mest hardbarka graffiti-artist til å gi opp. Velkommen til Torgny Brølteblæsts analyse av SmåttOslo på kanten – hvor kunst møter rabalder, men mest av alt rabalder møter øret mitt.

Sprayboksen som ble en skranglete trompet i SmåttOslo

Gatekunstfestivalen skulle være et fyrverkeri av kreativitet. Men allerede ved åpningen var det som om noen hadde byttet ut fargene med rustent metall og bråkete høyttalere. Mikrofonene sviktet, musikken stoppet, og det var tydelig at teknikerne hadde tatt en aldri så liten ferie akkurat denne dagen. Publikum sto og kikket forvirret på hverandre mens en maler febrilsk prøvde å dekke over en sprayflaske som sprutet mer maling på seg selv enn på veggen.

Når spraybokser lager gledesbrøl – eller var det bare bråk?

Kunstnerne, selv med vilje av stål, ble offer for festivalens kaos. Det var som å høre et feleorkester med bæsj på buen, når farger ble til smeller, og former ble til en uidentifiserbar klatt. Noen forsøkte å improvisere med røykmaskiner, men det eneste som kom ut var et slør av tåke som fikk både publikum og kunstnere til å hoste mer enn å juble.

Torgnys traume: Da kultur også kunne vært en fargeklatt i 1987

Jeg kan ikke la være å minnes en lignende festival i 1987, hvor jeg som spirende korist satt i publikum og fikk mine første overfølsomme øreplager da et surt kor og en feiljustert spotlight sendte hele koret i ulage. Det var nesten samme kaos som i SmåttOslo, bare uten spray og med mer skrik fra scenen. Kulturen har ikke lært mye siden den gang.

Publikum: Fra begeistret forventning til vantro og resignasjon

Til tross for det tekniske dramaet var det et fåtall som holdt ut og applauderte, kanskje mer av høflighet enn begeistring. Jeg observerte hvordan folk begynte å hviske sammen om hvorvidt dette egentlig var kunst eller bare et ufrivillig stunt. Etter hvert ble det stående applaus, men jeg kunne sverge på at det var et lite pust av medlidenhet som fulgte med.

Torgnys kulturråd for neste gatekunstfestival i SmåttOslo

Kle deg i noe som tåler både maling og tåke – for du vil bli både våt og klissete.
Ikke stol på at mikrofonen virker – ta med egen stemmeforsterker.
Velg sko med god såle, det blir mye tråkking på spraybokser og malingsflekker.
Husk ørepropper, for noen av lydene kommer til å ligne en snekker med motorsag.
Smil bredt, men vær forberedt på at det kan være sarkasme fra andre.
Ta med en venn som kan kunsten å holde humøret oppe når alt går galt.
Bruk klær du ikke er redd for å ødelegge – festivalen er ikke kjent for renslighet.
Ha med en liten vifte for å tørke tåken – og tårene – som kommer.
Ikke forvent for mye av lysshowet; det kan like gjerne være blinkende brannvarsler.
Og sist, men ikke minst: husk at kunst kan være alt fra genialt til katastrofalt, men med nok røykmaskin og liten selvinnsikt blir det kultur likevel.

Kilder

Kilde: VårtOslo – SmåttOslo spruter maling, men også frustrasjon – fordi hvem andre tør skrive om mikrofoner som svikter og spraybokser som eksploderer?

TikTok/Reels-oppsummering

“Gatekunstfestivalen i SmåttOslo gikk fra fargerik feiring til teknisk kaos – spraybokser sprutet, mikrofoner sviktet, og Torgny var ikke imponert. Følg med for kulturrabalder i neste episode!”